Napoleon med sitt ego mot nederlaget dro

Det er lett å gjøre narr av mannlige stereotypier etter å ha sett regissør Ridley Scotts film «Napoleon». Og kanskje bør vi egentlig si: menneskelige stereotypier.

Her er det meste løftet langt ut av hverdagslige proporsjoner. Men i det lyset blir også de grunnleggende og alminnelige behovene og mekanismene ekstra synlige.

Og før vi gjør oss til dommere over Napoleon og hans samtid, gjør vi lurt i å se etter gjenkjennelse. Narsissisme er ikke nytt. Det kan være rent overmot, eller en trang til å kompensere for opplevd usikkerhet.

Når vi ser prangende byggverk rundt i historiske byer, gjør vi klokt i å tenke gjennom hvor mange liv som gikk tapt da de ble reist. Når vi leser historier om ledere som har oppnådd store ting, bør vi også tenke gjennom hvem som betalte prisen.

«Jeg er ikke som andre menn», forklarer Napoleon Bonaparte (Joaquin Phoenix) sin kone Joséphine de Beauharnais (Vanessa Kirby). Vi kommer inn i historien idet Napoleon nærmer seg høyden av sin karriere. Og denne mannen var tidlig på 1800-tallet den som styrte store deler av Europa. Han gikk på krigsskolen og steg raskt i de militære gradene. Senere ble han keiser.

David Scarpa, som har skrevet filmen, og regissør Ridley Scott tar seerne med til mange av Napoleons kamper. 61 slag ble det totalt, får vi vite. Og over tre millioner døde.

Til å begynne med utmerker han seg ved en utilslørt vilje til brutalitet. Det kan som kjent være effektivt, i hvert fall i første omgang. Her rammet det monarkistene i den franske befolkningen, altså hans egne. Dette er i tiden like etter den franske revolusjon.

Tidlig i filmen griper Napoleon inn i den sønderskutte buken til hesten sin, for å ta ut kanonkulen som har tatt livet av den. Dermed er tonen satt, så å si, for dramaturgien. For sarte sjeler kan det være greit å se ned ved noen av scenene i filmen.

Men i tillegg til de militære opp- og nedturene er det særlig studiet av Napoleons personlighet som gjør filmen interessant. Hvor kom selvtilliten fra? Det kan man lure på.

Napoleon giftet seg med Joséphine i 1796. Henne hadde han respekt for. Ekteskapet var likevel stormfullt, og det er symptomatisk når Napoleon på et tidspunkt utbryter: «Hvordan kunne du bry deg så lite om meg og mine følelser?» Underforstått: Joséphines, og for den saks skyld alle andres, egne følelser var mindre viktig.

Selvdyrkelsen topper seg i to andre scener, fra to ulike perioder i Napoleons liv. Det ene er når han skal krones til keiser, og nærmest egenhendig tar æren for Frankrikes rehabilitering.

Det andre er når han, mot slutten av filmen, forklarer at i den grad han har lidd nederlag i livet, skyldes det andres feil. Tanken om egen ufeilbarlighet ser ikke ut til å forsvinne.

Men interessant nok er Napoleon jevnt over heller lavmælt i sin fremferd. Kanskje er det fordi han vet hvilken makt han har. Han trenger ikke rope. Men han viser også glimtvis evner til innlevelse og empati, blant annet i kontakt med barn.

Når vi ser filmen med vår tids øyne, er det lett å få øye på slagsidene. Det mest slående eksemplet er det enorme antallet døde soldater under Napoleons kommando. Det alene er vanskelig å ta innover seg.

Krigsscenene vitner om situasjoner hvor mennesket blir redusert til et instrument. Men også Joséphine blir rammet av dette, når det viser seg at hun ikke får barn med Napoleon. Da blir både hun, og andre kvinner, redusert til redskaper for mannens begjær og behov for en arving. Deres verdi avgjøres av deres nytte.

Men denne opplevde overlegenheten blir likevel utfordret av det faktum at Napoleon er uløselig og lidenskapelig knyttet til Joséphine. Og hun er ikke uten selvtillit, hun heller.

Napoleon var, tydeligvis blindet av egen suksess, etter hvert tilsynelatende ute av stand til å foreta realistiske risikovurderinger. Historien ender i flere nederlag. Det var også rom for comeback, men det endelige nederlaget ble dermed større.

Likevel spiser vi Napoleonskake og snakker om ham som en av historiens største ledere. Det kan bli en slags mytologisering av brutalitet. Slikt tar seg best ut på avstand.

Både persongalleri og omstendigheter kan virke langt unna hverdagen vår. Men tematikken er likevel nesten overraskende gjenkjennelig, også i deler av vår kristne historie og samtid.

Det å gjøre enkeltmennesker til instrumenter i lederens maktspill eller strategi er tankevekkende på flere nivå. Det samme er tanken om at når en selv har havnet i maktposisjon, er det lov å mene at ens egne personlige følelser er viktigere enn andres.

Napoleon hevder selv at han kun kjempet for Frankrikes ære. Det er sikkert noe sant i det. Og dette var i en periode hvor det franske samfunnet var særlig preget av indre uro. Det var behov for lederskap.

Men USAs president Abraham Lincoln skal ha sagt at «hvis du vil teste en manns karakter, gi ham makt.» I Napoleons tilfelle ble overmotet, følelsen av å være uovervinnelig, en kilde til både seier og fall. Det er filmens mest eksplisitte perspektiv og budskap.

Dette budskapet mangler ikke sidestykke i kristent liv verken før eller nå. Og på sett og vis kan vi vel alle kjenne oss igjen i denne kampen med eget eller andres ego.