Ny bok om kristenretten: – Det har vært litt som TV-fotball med sløv kommentator – fram til nå

Det er noe som heter at man ikke skal dømme en bok ut fra omslaget. Samtidig er det veldig fristende å starte med et par velvalgte ord om førsteinntrykket som Ole Petter Erlandsens bok om kristenretten gir.

For her er det tydelig at man virkelig vil noe, både fra forlag og forfatter. Alt ved denne boka lyser av helhjertet satsing. Kristenretten skal feires denne våren, og hva passer bedre enn en ordentlig – gjerne litt påkostet bokutgivelse?

Her har man lyktes med å signalisere at dette er en stor begivenhet. Leseren inviteres til et dypdykk i historiske hendelser som har formet nasjonen vår.

Anno 1024 har et forseggjort preg, den er utsmykket med gjennomgående illustrasjoner, og formidlingsgleden bobler over fra første til siste side. Den virker dessuten utformet med tanke på et vidt publikum; selve teksten er luftig og tilgjengelig, med mange underkapitler.

Dette er et historiefortellingsprosjekt som søker dypere enn bare til å dokumentere betydelige hendelser og omveltninger i norgeshistorien. Det er noe svært tillitvekkende ved at forfatteren klargjør sine premisser og «retningen» for dette prosjektet, helt i starten av boka.

Her framstiller han historien om kristningen av Norge som en TV-sendt fotballkamp (!) der kommentatorene er uinformerte og uengasjerte. Han ønsker å tilby leseren «perspektivet du aldri fikk».

Med denne kritiske brodden, albuer han seg plass i historiefortellernes rekker. Boka viser at denne plassen er høyst fortjent, det er lett å følge Erlandsen i at det har vært et vakuum i norsk historieskriving på dette punktet.

Eller i det minste en slagside, ettersom så mye av historieformidlingen i Norge har fokusert på at kristningen skjedde ved vold og sverd, og med imperialistisk fortegn.

Erlandsens poeng er at kristningen, og det medfølgende lovverket, innebar en firfoldig positiv omveltning; «En kunnskapsrevolusjon, en rettighetsrevolusjon, en mentalitetsrevolusjon og en trosrevolusjon – alt på en gang.»

Boka er i det hele tatt preget av positiv nysgjerrighet. Formidlingen er aldri massiv, snarere episodisk, og flere steder brytes lesingen opp med funderinger og spørsmål som minner om at det alltid er så mye mer å finne ut av. Dette er god pedagogikk.

Men at Erlandsen har funnet ut en hel del, det skal heller ikke stikkes under en stol. Anno 1024 har er ikke vidløftig og tettskrevet sakprosa, men framstår likevel fyldig.

Den har fire hoveddeler, der første del «Fra Messias til Moster» gir overblikk og bakteppe, mens del to, «Landet mot nord» zoomer inn på Norges særpreg som misjonsmark.

Tredje del, «Med lov skal landet byggjast» utforsker mer spesifikt de store endringene som fulgte i kjølvannet av de kristne lovene og fjerde del, «Hvordan kunne vi glemme?» ser nærmere på hvordan innføringen av kristenretten er en omveltning som i stor grad har blitt fortrengt.

Spørsmålene som stilles mot slutten griper tilbake til bokas opprinnelige siktemål, og advarer mot å glemme røttene våre. Dette er som nevnt, en type historiefortelling som ikke later som om den er «nøytral», men som søker å styrke bevisstheten om Norges kristne arv som noe vi trenger å ta vare på. Det er forfriskende!

Framstillingen mangler heller ikke kritisk brodd mot slagsidene i andre versjoner. Oppgjøret med Friedrich Engels påstand om at kristendommen ikke hadde noe å si for slaveriets avskaffelse er for eksempel fint taklet. Det samme gjelder innvendingene mot moderne vektlegging av vikingenes rolle som «kulturformidlere». Erlandsen minner lakonisk om at «kontakten» vikingene hadde med andre folk stort sett hadde døden til følge.

I jakten på «det store bildet», kan man av og til få inntrykk av at Erlandsen kan ta litt vel lett på kristning ved sverd, og noen vil trolig mene at han blir for velvillig stemt overfor kristningskongenes framferd. Slik som når han skriver om at «det er saktens verd noen runder med vold, og kanskje også misbruk av kristne ritualer» for å ta de første skrittene mot å bli en samlet nasjon.

Han leverer likevel på dette med å gi et nytt perspektiv, og det usentimentale bildet av behovet for nye ordninger i et kaotisk og ekstremt voldelig førkristent samfunn, oppleves som et viktig korrektiv til mye man har møtt som historiestudent og ellers.

Delen som går konkret inn på de ulike delene av lovverket viser på område etter område at kristenretten, her blir kalt «vår første grunnlov», også var «vår første arbeidsmiljø- og ferielov. I tillegg adresserte den menneskerettigheter, regulerte ekteskap og var for en barnelov å regne. Erlandsen demonstrerer her hvor tranformatorisk dette var.

Alt i alt er dette forfriskende og opplysende lesning. Den gir ny kunnskap og aha-opplevelser knyttet til forhold man alt kjenner til, men som stort sett alltid blir fortalt med en sterk sekulær, for ikke å si kristen-skeptisk slagside.

Det krever en observant og original formidler for å lykkes med et prosjekt av denne typen. Heldigvis er Ole Petter Erlandsen nettopp en slik formidler. Med boka si åpner han kristenretten og dens vidtrekkende betydning opp for et stort publikum.

Dette er så langt fra knusktørr kateterhistorie som man kommer. Dette er ei historiebok for alle som liker en virkelig god historie.

Kristenretten er i sitt innhold det motsatte av hva Jesus lærte

Tre kristne tv-kanalar samarbeider om sending frå kristningsjubileum