Ole Paus: – Uten troen hadde jeg ikke hatt noen ting
Visedikteren mener nordmenn flest savner kristendommen.
- Dette intervjuet ble først publisert sommeren 2018. I anledning av at Kong Harald vil utnevne visedikteren Ole Paus til St. Olavs Orden for sin kunstneriske innsats, publiserer vi det på ny.
Klokka er over tolv. Sola har for lengst gått ned, og bare noen få gatelys tegner sirkler på teltdukene utenfor Kongstenhallen i Fredrikstad hvor Oase-stevntet pågår.
Artisten Ole Paus har villig latt seg overbevise om å bli med på selfie sammen med noen entusiaster fra publikummet. Konserten er over. Ole Paus er litt trøtt.
Likevel. På et sparsommelig innredet «greenroom» er visesangeren og samfunnskritikeren klar for en ærlig prat mens han sipper til et glass med Cola Zero.
Fullstendig fordomsfritt
– Politikerne sier: Alle har krav på å bli sett. Men det er bare pisspreik, for det betyr ikke noe, sier Ole Paus, mens han tar seg en slurk.
– Det som er alvor er når vi sier: Alle er ansvarlig for det de ser. Da snakker vi plutselig alvor. Der følte jeg meg veldig på linje med alle som var her i dag. Det var en veldig god opplevelse, sier visesangeren.
Han synger ikke ofte på kristne stevner som Oase. Faktisk ganske sjeldent.
– Det står ikke på meg, sier artisten som aldri var i tvil om han skulle svare ja til å synge for karismatiske lutheranere og andre frikirkefolk.
– Det å spille for et publikum som har en bevissthet om sitt eget indre liv på et religiøst plan er en stor opplevelse. Det er veldig godt å kjenne at sangene og tekstene blir vektlagt på en annen måte. Det er fullstendig fordomsfritt, slik jeg opplevde det.
Beklaget banning
Under konserten har Paus bannet minst en gang. Det var vanskelig å unngå i sangen «Hvem faen vil til Shetland». Men han advarte publikummet med et snev av artighet.
– Jeg bannet jo et sted, og jeg synger om ting som ikke nødvendig er omtalt i evangeliene. Men det er fordømt menneskelig, altså. Det handler om å fortelle en menneskelig historie og sette den inn i en sammenheng alle kan kjenne seg igjen i, forklarer visesangeren.
– Vi savner kristendommen
Flere av låtene på kveldens noe spontane repertoar har et kristent budskap: «Kom hjem», «O Helga natt», «O bli hos meg» for å nevne noen.
– Opplever du at de sangene som har en kristen verdiklang får et større rom her, at de får en sterkere respons?
– Ja, jeg vi si en helt annen form for respons. Jeg merker også en annen form for stillhet.
– Stillhet?
– Ja. Det er noe veldig fint med det.
Paus blir selv stille et øyeblikk før han fortsetter:
– Vi sliter alle sammen med å være hele mennesker. Det er vel det alle sanger til alle tider har handlet om.
– Du har blant annet din egen versjon av «O helga natt», som du mener ikke er en julesang, men en sang for hverdager. Hvordan mener du det står til med kristendommen i landet vårt?
– Jeg tror kristendommen er noe vi savner. Det fins et uuttalt savn hos folk etter en tilhørighet, etter noe som ikke er dennesidig. Kristendommen er noe større enn oss, som vi er en del av. Jeg tror alle har et stort behov for å føle denne tilhørigheten, sier Paus.
– Går i oppløsning
Han mener det politiske Norge uttrykker det han kaller for dennesidighet, altså alt det som handler om den delen av livet som foregår på jorden, på denne siden av døden.
– Når vi ser hva som skjer i det politiske Norge, hvor ekstremt, ekstremt dennesidig og materielt fokusert det er. Når slike ideer får være toneangivende…, sier Paus før han sporer litt av.
– Da jeg var barn og vi gjorde noe galt, sa de voksne til oss: Sånt gjør man ikke. Sånn er man ikke mot et annet menneske. Det er det ingen som sier lenger. Nå er alt mulig, også vi, på en fullstendig, materiell verdiskala.
Han er tilbake på sporet.
– Materialismen etterlater seg bare sorg og ensomhet. Jeg synes det er veldig vanskelig å se på det med likegyldighet. Det er så mye likegyldighet og løgn. Vi er så vant til at det kommer løgn fra politikerhold, fra alle hold, sier Paus.
Han mener mange faller på kne for materialismen. Han nevner Arbeiderpartiet som et eksempel på et parti som går i oppløsning.
– Jeg skjønner det. De har jo sviktet alle sine egne idealer og frasagt seg retten til å bruke ordet solidaritet. De har ikke rett til å bruke det ordet lenger. De har vist seg fullstendig usolidariske mot alle som har trodd på dem. Det vi trenger er… ja, det kommer til å skje av seg selv. Jeg tror ikke vi klarer å overleve uten noe som er større enn oss selv. Hvis alt er bare dennesidig, så får vi akkurat det vi ber om, og det er oppløsning. Det er det ingen som tåler.
– Et velsignet ord
Det er bare én uke siden mange nordmenn nok en gang stanset opp og tenkte over hva som skjedde 22. juli 2011. Terroristen Anders Behring Breivik tok livet av 77 mennesker i to angrep. Under minnemarkeringen i Domkirken i Oslo, sang Ole Paus låten «Kom hjem», en folketone han har gjort til sin egen.
– Det var tøft å spille låten i Domkirken, sier Paus.
Han forteller at han hadde Anders Behring Breivik i tankene da han sang: «Kom hjem, du villfarne barn».
– Jeg mente det helt alvorlig da, og det gjør jeg fortsatt. Jeg er jo ikke prest og kan ikke lene meg til noe liturgi eller til Skriften, sånn sett. Jeg er jo bare en visesanger. Det var veldig rart å gjøre det, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det.
Visesangeren var ikke den første som møtte terroristen med nåde. Det gjorde også fengselspresten Odd-Cato Kristiansen.
– Det gjorde virkelig inntrykk på meg. Cato var den første som snakket med barnemorderen. Da han kom ut etter å ha snakket med ham for første gang i Ila fengsel, stod hele pressekorpset klart og spurte: Hva sa han, hva sa han? Da svarer Cato noe utrolig modig og klokt: Jeg har bare en ting å si dere. Mennesket er større enn sine gjerninger, forteller Paus og legger til:
– Det var et velsignet ord.
Paus sang «Kom hjem» også under Spellemannprisen i 2012.
– Det fins utrolig mye fint i folkemusikken, ting jeg ikke vet om. Vi har så mye liggende urørt av både sanger og musikk. Det er for sent for meg å hente fram alt dette nå, men jeg synes det er fryktelig fint å se at folk som Odd Nordstoga og flere andre gjør det. De viser at de er hjemmevant i sitt eget. Det er fint.
Gretten gammel gubbe
– Du har vært en samfunnskritiker gjennom hele din karriere. Er det vanskeligere å være det nå når du har passert 70 år? Du kan lett bli en som blir plassert i et hjørne som en gretten, gammel gubbe?
– Jeg har nok ofte blitt plassert som gretten gammel gubbe, men jeg prater jo i mediene så sjeldent jeg bare kan. Jeg snakker med deg fordi du kommer fra Dagen. Jeg liker aviser som står for noe og som har en integritet. Jeg liker Dagen, Vårt Land og Klassekampen. Men de andre… de er ikke aviser lenger, sier Paus.
Han lengter tilbake til tiden da avisene hadde en politisk forankring.
– Da avisene hadde en politisk forankring var det lettere. Nå er det bare en saus alt sammen. Stort sett fins det ingen redaksjonell holdning til noe som helst. Det er veldig alvorlig. For da blir ikke avisene ansvarlige for det de selv skriver. Du har noen unntak, som den journalisten i TV2 som ble arrestert i Pakistan og han Stanghelle. Men de kjemper alene, sier Paus.
– En forbannelse
Artisten ga ut sin første plate i 1970. Siden den gang har det blitt 42 plater, en rekke revyer, bøker, filmer og tv-produksjoner. Paus har mye å se tilbake på.
– Ser du deg mest tilbake, eller er det fortsatt ting du ser frem til?
– Jeg ser fremover hele tiden. Det er en svakhet ved meg at jeg ikke ser meg tilbake i det hele tatt. Jeg skulle ønske at jeg var flinkere til det, men det er en del av en rotløshet i meg som alltid har vært der. Jeg ser ikke på denne rotløsheten som noe fint, heller som en forbannelse. Jeg har ikke noen røtter, sier Paus.
– Du har jo en tro, en kristen forankring, ikke sant?
– Jo, men min tro er mer klamring, sier visesangeren, tar en liten pause før han tilføyer:
– Hvis jeg ikke hadde hatt troen, ville jeg ikke hatt noen ting.
Paus forteller at han har mennesker han er glad i, barn og venner, men han føler at han sårer dem hele tiden.
– Det er ikke med vilje, men det skjer.
– Hva betyr ordet tilgivelse for deg?
– Det er redningsplanken. Jeg opplever ikke meg selv som spesielt tilgivende, men jeg opplever andre som sterkt tilgivende overfor meg. Tilgivelse en livsnødvendighet. Uten andres tilgivelse hadde jeg ligget syltynt an.