Overveldende om motstandsbevegelsen

Det er et aldeles overveldende bokprodukt vi har foran oss her. Denne iherdige foreningen har i årevis sanket og samlet på historier og hendelser fra Rogaland, gjennom de fem tunge årene under andre verdenskrig. Nå i bind 9 og 10 er det motstandsbevegelsen som løftes fram. Når man går gjennom alt dette, kan man kanskje forledes til å tro at motstandsbevegelsen i dette fylket var både bredere og mer variert enn andre steder i landet. Men det er kanskje ikke sannheten. Men at mangt og mye, smått og stort, ble satt i verk for å gjøre det vanskelig for okkupasjonsmakten, det er sikkert og visst.

Kabelsabotasje

For enkelhets skyld forkortes de fem forfatterne til forbokstavene i etternavnene: ELSSØ. Militærhistorisk foreining Rogaland forkortes til MHFR. Her er plass til å bare nevne noen enkeltheter. Bind 9 starter med å fortelle om et tiltak man begynte med nokså raskt etter 09. april, nemlig kabel- eller ledningssabotasje. For eksempel var det strukket en sambandskabel mellom Solborg folkehøgskole og det tidligere barnehjemmet Josefinestiftelsen, ganske nær jernbanestasjonen i Stavanger.

På begge steder var det for tyskerne viktige avdelinger som hadde med Luftwaffe å gjøre. Men i oktober første krigsåret gikk dette sambandet plutselig ned. Kabelen ble kuttet. Flere andre kabler og sambandslinjer ble også kuttet den første tiden. Men etter hvert måtte både Stavanger kommune og Rogaland fylke betale klekkelige bøter på grunn av dette. 50.000 kr var ikke småpenger den gangen.

Bind 9 gir oss innsyn i det man kan kalle idrettsstriden, så vel som kirkestriden og lærerstriden. Veldig mange samfunnssektorer gjorde det vanskelig for okkupantene, på ulike måter. Mange enkeltpersoner gikk helt og fullt inn i motstandsbevegelsen. Veldig mange risikerte både helse, liv og eiendom. Ikke få ble også tatt gjennom disse årene, og mistet alt, også livet.

Vi får innblikk i de ulike fengslene i Stavanger, hvem disse var for, hvor de lå, og hvem som bestyrte dem. Det er definitivt ikke oppbyggelig lesning!

Kutteren MK Vest var den aller første båten som dro over havet til Skottland, med både flyktninger og andre om bord. Den la fra land på Karmøy den 17. mai 1940. Senere ble det et stort antall båter som gikk att og fram fra Norge til de britiske øyene.

Boken forteller også om konsekvensene tragedien i Telavåg våren 1942 fikk i Rogaland. Arne Værum, en av hovedpersonene i dramaet, var nemlig oppvokst i Stavanger. Værum ble skutt og drept i Telavåg i april 1942

Feiring og frontkjempere

Bind 10 er ikke mindre spennende å lese enn bind 9. De to bindene deler krigeperioden mellom seg. Langt framme i bind 10 får vi et flott bilde av 17. mai-feiring på Finnøy. Med festkledde mennesker, barn og voksne, med norske flagg! Nasjonal Samling hadde gått ut i forveien og oppfordret til å bruke 17. mai til å feire partiets 10-års jubileum etter grunnleggelsen i 1933. Men hjemmefronten hørte ikke på dette. De anmodet folk om ikke å gå ut i det hele tatt. Derfor ble det en så rolig 17. mai det året som det aldri hadde vært før. Men altså på noen steder litt fest og feiring likevel.

Bind 10 gir oss også et langt kapittel om stemmen fra London – Toralv Øksnevad. De norske sendingene fra BBC med den kjente stemmen var et høydepunkt i denne tiden. For de som hadde radio, og som fant måter å lytte til den, som ikke vekket mistanke.

Noe mer trist er det å lese om frontkjemperne fra Rogaland. Dette var menn som gikk inn i kampene og striden på okkupantenes side, både på den ene og den andre fronten. Mange av dem hevdet til sin siste dag at de gjorde dette for å slåss for Norge. ELSSØ finner disse forklaringene svært problematiske. Dette gjenspeiles også i landssvikoppgjøret, der man slo særlig hardt ned på de som hadde gjort tjeneste i Statspolitiet.

Radio og refleksjon

Her er mye stoff om radiosendinger, til besvær, men også til stor hjelp for de allierte. Men det er også historier om aksjoner som mislyktes, opprullinger, avsløringer, arrestasjoner, og avrettinger. Med ekstra stor interesse leser denne anmelder historien om radiosenderen i «Jerusalem», en liten øy i Lutsivannet, mellom Vatne og Hommersåk i Sandnes kommune. Denne anmelder har en liten hytte få kilometer fra der dette dramaet skjedde.

Til sist i boken et kapittel som kalles Refleksjoner. Der undres ELSSØ hvorfor ikke motstanden mot okkupasjonsmakten i Rogaland ble større enn den faktisk var! De peker på at det var relativt få sabotasjeaksjoner i Rogaland. Og at for eksempel kirkekampen, idrettsstriden og lærerstriden var viktigere for oss nordmenn enn de var farlige for okkupantene. Mulig det. Jeg har ikke forutsetninger for å skifte sol og vind mellom disse synspunktene. Men også dette siste refleksjonskapittelet er vel verdt et studium.

Helt til slutt er det omtrent 50 sider med navnelister, registre, referanser etc. Og enda har jeg ikke nevnt alle fotoene som ELSSØ har fremskaffet og som er med i bøkene, både disse Bind 9 og 10, men slik er det også i de tidligere åtte bindene som MHFR har gitt ut.

Jeg har aldri hatt eller brukt hatt. Men hadde jeg hatt hatt, hadde jeg tatt den av, i takk og ærbødighet – både for alle disse som kjempet på vegne av folket vårt, og for arbeidet til ELSSØ!