Politikkens førstedame?

Werna Gerhardsen var kanskje det nærmeste man kom en «førstedame» i norsk politikk?

Mer enn 50 år etter sin død huskes hun – i den grad hun huskes – som den engasjerte, iblant kontroversielle, ektefellen til landets statsminister gjennom 17 år, men også som emnet for en av etterkrigstidens styggeste bakvaskelseskampanjer. Nå foreligger fortellingen om henne i en forholdsvis tykk bok, signert Sigrun Slapgard.

Werna Gerhardsen (1912–70) var imidlertid langt mer enn «bare» ektefellen til landets statsminister. Hun var en profilert lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Oslo, hun var en engasjert organisasjonsbygger. Hun var, om ikke «mor», så helt klart fødselshjelper til barne- og ungdomsorganisasjonen «Framfylkingen»; en bevegelse som faktisk fyller 90 år samme år som denne boka kommer ut. Hun preget fylkingen i mange tiår

Hun vokste opp i bydelen Grünerløkka i hovedstaden, og identifiserte seg med «Løkka» hele livet. Hun var sosialdemokrat på sin hals, ikke bare i teorien, men langt inn i dagliglivet. Sønnen Rune forteller i sin minnebok om at han var den eneste i sin omgangskrets som gikk med buksetypen «Vinter-Ola» eller hadde sykkel av merket «Vello». Hun likte ikke at ektemannen tok seg en røyk, men skulle han det, måtte han røyke merket «President». Hvorfor? Fordi dette var de typene samvirkelagsbevegelsen solgte. Det samme gjaldt sønnens bukser og sykkel.

Ettermæle

Det er ingen tvil om at Werna Gerhardsen var meget ambisiøs, dels kanskje på egne vegne, men særlig på partiets vegne, arbeiderbevegelsens vegne og ektemannen vegne. Som politiker på egen kjøl beveget hun seg hele tiden på en knivsegg – ikke minst sørget ulike krefter i partiet dels for å minne henne om dette, dels sørge for at så skjedde. Oppdrag som leder i kommunale utvalg satt svært langt inne. Hennes uvilje mot å forstille seg var velkjent, som da hun demonstrativt lot være å klappe da Trygve Bratteli ble valgt som partileder etter Einar.

Wernas ettermæle i nyere tid er først og fremst preget av de ryktene som tidligere LO-leder Konrad Nordahl kolporterte i sine dagbøker. Disse ble publisert i 1991. At Nordahl, i likhet med Haakon Lie, hadde svært liten sans for Werna som person, og hennes sterke engasjement, var kjent fra før. «Kom deg ut på kjøkkenet» er en replikk etter Haakon Lie som lever videre når «mannfolka» skulle snakke politikk.

Konrad Nordahl gikk lenger: I sine dagbøker mer enn antyder han at Werna hadde et vennskap med sovjetiske tjenestemenn ved ambassaden i Oslo som gikk langt utover det som var passende. At Werna i utgangspunktet var begeistret for den russiske revolusjon og de endringene den medførte, var en kjent sak. Det var en begeistring hun delte med mange i arbeiderbevegelsen.

Påstandene i Nordahls dagbøker førte til en lang rekke, nokså sensasjonspregede avisoppslag da de ble publisert; man får nesten være glad for at både Werna og Einar var døde på det tidspunktet.

Sigrun Slapgard bruker mye plass på dette stoffet. Det er vanskelig å se at hun trekker noen annen konklusjon enn det som virker som den riktige: At dette var slarv på tynt grunnlag, med utgangspunkt i en dyp personlig motvilje som dels var politisk betinget, dels rett og slett skyldtes at Werna var kvinne.

Den «glemte» Gerhardsen?

Sigrun Slapgards murstein av en bok er den første som er skrevet om Werna Gerhardsen siden Ingolf Håkon Teigenes bok om henne fra 1987, før Nordahls ryktespredning ble kjent. Med sine mer enn 550 sider (med referanser og kilder) er den kanskje blitt i tykkeste laget, men det er bryet verd å lese den dersom man i utgangspunktet synes personene som skapte norsk politikk, og de som sto disse nærmest, er interessant stoff.

Og så registrerer denne anmelder at Werna Gerhardsen er den av politikerfamilien Gerhardsen som har den korteste, for ikke å si snaueste, omtalen på Wikipedia. Både ektemannen, sønnene, to av barnebarna og svogeren Rolf har fått betydelig lengre artikler på det såkalte nettleksikonet.

Så kanskje var det på tide med en grundig og omfattende presentasjon av «jenta fra Løkka», som er bokas undertittel?