Religiøs naturmystikk om symbiose mellom trær og mennesker

Jeg satt igjen med veldig blandede følelser etter å ha lest denne boka. Det er tydelig at forfatteren, som er noe yngre enn meg, har en bakgrunn fra sørlandskysten som minner om min egen, og det vekker gode minner når han skriver om Dømmesmoeika og lange sommerdager med tilhold i toppen av et kirsebærtre.

Men når han skriver om trær som snakker med hverandre og med oss mennesker, trær som beveger seg omkring og bøyer sine topper ned til menneskene og trær som har distinkte personligheter blir det vanskelig å følge ham. Og når han presenterer en religiøs økosofi og naturmystikk som ikke skjelner tydelig mellom kristendommen og andre religioner faller jeg av lasset.

Thomas Arentzen er teolog og jobber som forsker i gresk filologi ved Uppsala universitet. Det er tydelig at han er språkmann og vel bevandret i bibelspråkene. Han skriver et nydelig radikalt bokmål med mange språklige lekkerbiskener, deriblant ord som jeg ikke kjente fra før, men som jeg umiddelbart forsto betydningen av. Jeg anbefaler gjerne boka som en språklig dessert.

I ei bok med tittelen «Trærnes evangelium» vil mange lesere forvente å finne bibelstoff og bibelhenvisninger, og disse finnes i Arentzens bok i rikt mål. Han siterer også fra mange av kirkefedrene og antikkens og middelalderens teologer. Det er ingen tvil om at trær spiller en sentral rolle i Bibelen og det bibelske universet.

Arentzen drar med rette fram Bibelens første kapitler og skriver klokt om livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Han viser hvor sentrale trærne og andre planter er i Guds store skaperverk og påpeker fotosyntesens avgjørende betydning for alt levende liv på jorda som puster inn og ut luft.

Bibelen har mange tekster om trær og busker og kan beskrive dem i menneskelige vendinger som snakkende, jublende og viftende med greinene. Arentzen siterer flittig fra Salmenes bok, og det gjør inntrykk på leseren å se hvor mange disse tekstene er. De finnes også i evangeliene og andre steder i Det nye og Det gamle testamente, og vi kan lese at Jesus selv talte til trær ved enkelte anledninger. Men de fleste bibellesere ser vel på slike tekster som figurativ tale og en form for fantasy. Arentzen skal likevel ha takk for å vise vilje til å ta disse tekstene på alvor.

Én av bibeltekstene forfatteren bruker noe tid og plass på er fortellingen i Mark 8,22–26, der Jesus helbreder en blind mann og spør ham: «Ser du noe?» Mannen svarer (i Arentzens oversettelse): «Jeg ser mennesker, for jeg skimter noe som går omkring som trær.» I den norske 2011-oversettelsen av Bibelen står det slik: «Jeg ser mennesker. For jeg skimter noe som ligner trær gå omkring.» Jeg har aldri tenkt at denne teksten er spesielt vanskelig å forstå, eller at den kan tolkes som at trærne går omkring, men Arentzen bruker ganske mye plass på å spekulere over denne tekstens mening.

Boka inneholder også lange og interessante avsnitt om flere av kirkefedrene og deres skrifter, og ikke minst om noen av den katolske kirkes mannlige og kvinnelige helgener. Forfatteren presenterer dendrittene, som levde lengre perioder av sine liv i en slags symbiotisk tilstand med et tre i toppen av det. Han siterer et stort antall legender og levnetsbeskrivelser og anfører ikke sterke motforestillinger mot disse.

Som en slags konklusjon parafraserer han den amerikanske teoretikeren Jane Bennets teori om «onto-sympati» slik: «Der fins, mener hun, spirer til et dypere fellesskap blant vekster og folk enn vi er villige til å innrømme i våre mellommenneskelige hverdager. Mennesker som har levd lenge i skogene, begynner å forstå seg selv som skog og oppleve slektskap med de andre vesenene i skogen. Er jeg ikke selv lauv?»

Det er godt å bli minnet på at vi er en integrert del av Guds veldige, fininnstilte skaperverk, og at vi som lever på jorda er avhengige av hverandre og hører sammen. Det er også godt å bli minnet om at skaperverket priser skaperen i takknemlighet og glede over livet på jorda. Denne boka kan hjelpe oss til å se noe av dette. Men jeg skulle gjerne ha sett at bokas gudsbilde og fokus hadde vært mer bibelsk og kristent (les: monoteistisk) og mindre allmennreligiøst og polyteistisk.