Rikelig med plass til Gud i «Sofies verden»

Fjorten år gamle Sofie Amundsen finner en liten konvolutt med sitt navn og sin adresse i den grønne postkassen. Ingen avsender, intet frimerke – kun de tre ordene: «Hvem er du?»

Hun springer inn, ser seg i speilet: Ja, hvem er jeg? Straks etter finner den sjarmante piken en ny, mystisk konvolutt: «Hvor kommer verden fra?»

På denne eksistensialistiske problemstillingen kan neppe en gryende tenåring gi fyllestgjørende svar.

Hvilken kryptisk åpning, men henrivende fortsettelse!

I romanen «Sofies verden» kaster litteraten Jostein Gaarder ut snøret, og fisken biter! Jeg er nemlig på leit, og allerede i portalen til dette litterære universet finner jeg litt inn i narrativet det jeg kaller «troens spor i ord». I denne mastodonten av en roman åpenbarer Gaarder at han behersker hybridiseringens kunst, da filosofiens historie ligger inkorporert i selve fortellingen.

Det lille barnet og filosofen har noe til felles, mener Gaarder. Barnet kommer fra et lite trangt rom, hvor det hadde alt for seg selv og blir født inn i en fantastisk verden, med kaskader av nye mirakler, som det begjærlig stirrer på og griper etter, men det kan ikke verbalisere sine inntrykk, for det har ikke språk. Filosofen er et menneske med høy grad av tankeprosesser. Han vil aldri slutte å undre seg.

Sofie er oppvakt, vitebegjærlig og nysgjerrig. Hun gir seg ikke før hun har kloen i x, som viser seg å være en middelaldrende filosofilærer.

For å gjøre en lang historie kort: Alberto Knox åpner filosofiens tilslørede verden for fjortenåringen og tar henne med på et kurs, en reise fra antikkens Grekenland der den ene filosofen etter den andre blir presentert: En tidlig holdeplass er Sokrates, jeg husker fremdeles statuen av ham avbildet i historieboken – et krøllete hode, mye skjegg, pupilløse øyne hugget i sten, men likevel med en aura rundt seg. Som i et spektrum fører Knox Sofie fra den ene til den andre. Neste større holde-
plass er Platon. Som før-sokratikerne var han opptatt av forholdet mellom det evige og uforanderlige og alt som «flyter», som tiden tærer på. I dette filosofiens maratonløp presenterer Knox blant mange andre Immanuel Kant, Søren Kirkegaard og Sigmund Freud.

Men det som er høydepunktet i «Sofies verden», er den plass Gaarder gir til ham som er visdommens kilde – Gud selv. Filosofi betyr jo «kjærlighet til visdom». Vi ser at et møte med de greske filosofene er høyt prioritert også hos Paulus. Hva gjør han i Aten? Jo, sier Jostein Gaarder og viser til apostel-
ens entré i den greske hovedstaden: «Han snakker med folk «på torget». Han gir seg i diskusjon med «noen av de epikureiske og stoiske filosofene».

Diskusjonen fører ikke til avvisning, tvert imot, filosofene er så nysgjerrige på hva «denne pratemakeren» lærer og hvilken filosofi han forkynner, at de inviterer ham opp til Areopagus-området, hvor han tilkjennegir sin tro Guds filosofi – «evangeliet om Jesus og oppstandelsen» – der visdommen primært er åpenbart i Kristus, som «Guds kraft og Guds visdom».

Det gjør et sterkt inntrykk at Gaarder lar evangeliet og den
kristne filosofien få så stor plass i dette bokverket. Han «snakker pent» om Israel og jødene, derfor er det uforståelig at han demoni-
serer Israel i et voldsomt angrep i Aftenposten i august 2006 og sammenligner Midtøstens eneste demokrati med «det afghanske talibanregimet og serbernes etniske rensning». Aftenpostens sentralbord ble sprengt!

Gaarder gir i «Sofies verden» kredit til kristen tro, der han er mer tydelig i sin skildring av Jesus enn mange av dagens teologer og praktiserende prester: Jesus kom først og fremst til verden «for å frelse syndere», han kom med tilgivelsens budskap, og han favoriserte ikke «silkeborgerne som gikk omkring og var stolte av sin plettfrihet», men ga seg i samtale med «horer, korrupte tollere og folkets politiske fiender».

Jeg terminerer artikkelen med to kommentarer: I himmelen vil jeg spørre Paulus om han kan fortelle om sitt møte med de greske filosofene, og takk, Gaarder; du bekrefter Bibelens Jesus – korsfestet, død og oppstanden.