Rystende godt teater
Det er en prøvelse å se «Klassen vår», men desto viktigere er det at du gjør det. Les teateranmeldelsen og møt stykkets regissør.
Nationaltheatret i Oslo hadde lørdag premiere på en av høstens store forestillinger, «Klassen vår».
Stykket foregår i Polen i den lille landsbyen Jedwabne. Vi følger en skoleklasse fra begynnelsen av 1920-tallet hvor halvparten er jøder og halvparten katolikker, helt fra skolestart og livet ut. En klasse som har identitet i nettopp å være klassekamerater. Vi følger klassen helt til 2000-tallet, til det kun er to gjenlevende «elever».
Annonse
Se også: Gjenoppliver Hallesbys helvetestale
Tidsepokene og skiftende allianser kommer til klassen vår. Og når krigen kommer, slår antisemittismen ut i full blomst hos enkelte av klassens katolikker. Dette er stykkets omdreiningspunkt.
Den delen av stykket, kulminerer i at landsbyen samler sammen jødene, stenger dem inne i en låve og tenner på. 1.600 kvinner, barn, gamle blir brent levende. Og først i toget som jager og ydmyker landsbyens jøder, går unge menn fra klassen vår. Den delen av historien er ikke diktning. Brenningen av jødene i Jedwabne skjedde, en sommerdag i 1941.
Oppsetningen har gått for fulle hus i Europa og USA, og det er ingen grunn til at det samme ikke skal skje i Norge. Det er en prøvelse å se stykket, men viktig. Scenen er bygd opp som et auditorium, skuespillerne beveger seg på forskjellige nivåer i høyden. Det er grått, og det brukes flittig prosjektorer. Starten på stykket oppleves litt kaotisk og anmasende. Men det roer seg.
Det som gjør at du har lyst til å lukke øynene, reise deg å gå, at du føler behov for frisk luft og vil ut, er altså ikke prestasjonene til skuespillerne. De er suverene. Men det er selve historien og måten den fremlegges. Det fortelles enkelt, uten videre følelser i stemmen, hvordan de skar halsen over på skredderen, hvordan jødene hadde krøpet sammen og holdt rundt hverandre i låven. Drapene, voldtektene, torturen fortelles som om det var en oppskrift på å kutte løk.
Du bør ikke reise deg å gå. Du bør få med deg hele stykket. For det skjer igjen og igjen, dette, med oss mennesker. Vi fratar «de andre» menneskeverdet. Kombinert med ideologi, religion, egen offerfølelse og egoisme, blir da mennesket i stand til å gjøre uhyrlige ting mot sin nabo, mot sin klassekamerat. Det skjedde under krigen, det skjedde på Balkan og det skjedde i Rwanda.
Det er dette som er så ubehagelig. Det er dette som er så viktig å bli minnet på. Også i denne tid da noen mener man bare bør «snu båtene».
