Salmer i sakte tempo
Solveig Slettahjell vil at man skal bryne seg på salmene, at de skal gi litt motstand. Selv er hun smilende og grei å ha med å gjøre.
Det er underlig, for bildet stemmer ikke helt. Innerst i kroken på en høy benk på Litteraturhuset i Oslo, sitter en av landets mest kritikerroste jazz-sangerinner. Hun drikker kaffe latte, er inntyllet i store skjerf og varme plagg og snakker om sin siste plate «Arven». Men hun snakker så fort. Intensiteten, inderligheten og nerven er den samme som når hun synger, men det er da noe med tempoet her.
- Jeg liker å synge sakte, jeg tror det har en effekt, smiler hun.
Annonse
Hun minnes oppveksten i Orkanger og Steinkjer. Allerede da tok Solveig det med ro, rent vokalt.
- Hver dag når jeg kom hjem fra skolen, satte jeg meg ned med sangbøkene. «Rop det ut», «Deg være ære» og «Sangboken» var faste poster. Ubevisst satte jeg ned tempoet når jeg sang. Det fortsatte jeg med gjennom utdannelsen og inn i sangkarrieren. Det å sette ned tempoet forsterker en del elementer, friksjonen mellom de forskjellige musikernes rytmiske frasering, for eksempel - det er med og lager en musikalsk energi som jeg liker veldig godt og som inspirerer meg.
Slettahjell tenker.
- Det er vanskelig å forklare. Men det er heller ikke noe hemmelig, ler hun.
Hun er altså kjent som jazz-sangerinne, da gjerne i samarbeid med Slow Motion Quintet. Dette har hun høstet Spellemannspris for. Men for det litt bredere lag av folket er hun kanskje mest kjent for juleplaten, og julekonsertene, «Natt i Betlehem» som kom ut i 2007. Denne er blitt en bauta av en motsats til julestria og kommersialisme. For også på den plata synges det sakte.
Nå er det altså salmeskatten sin tur. Slettahjell er for tiden ute på turne, forrige uke startet hun hjemme i Orkanger kirke. Her var faren prest i mange år, her vokste Solveig opp. Faren var med på turnéstarten med mannskoret sitt. Og det er ikke «hei og hopp! Gud er topp»-sangene som har fått plass på skiva. Slettahjell ville ha dybde, substans, noe med hold i. Óg, hun er en artist med en misjon.
- Det skal være tak i salmene. Med denne plata er jeg ute på et oppdrag som er større enn meg selv. Det er jeg egentlig alltid, men denne gangen på en annen måte enn ellers. For på bedehusene synges jo ikke disse sangene lenger. I hvert fall fryktelig sjeldent. De unge kan dem jo ikke. Det er nitrist.
- Hva går tapt med det, da?
Annonse
- Stor kunst. For eksempel Lina Sandell sine salmer. De er helt unike, de har flotte tekster som man blir grepet av. Salmene er en sangskatt som man må forholde seg til, og det er tragisk hvis norsk kristenliv og organisasjonsliv tappes for dette, forteller hun engasjert.
Å gi intervjuer er ikke hennes favorittsyssel, men er man på oppdrag så er man på oppdrag.
- Jeg gir gjerne 20 intervjuer til hvis jeg kan få frem viktigheten av å bevare salmeskatten, ler hun.
Og Slettahjell mener behovet for noe nytt kan gå hånd i hånd med de gamle traverne.
- Jeg har absolutt respekt for behovet for fornyelse. Men det kan man jo med disse salmene. Det er masse rom for å tolke melodier, takt og toner. Det er jo det jeg gjør.
- Forkynner du med disse sangene?
- Nei, det er ikke en sangers oppgave. Men det er absolutt forkynnelse i tekstene.
Valgets kvaler rammer også en artist, da gjerne på områder som blir avgjørende for sluttproduktet. Hvilke salmer skal være med på plata? Ikke en enkel prosess.
Annonse
- De fleste av disse sangene har fulgt meg siden jeg var barn og noen er nyere for meg, men felles for dem alle er at jeg føler at de er blitt «mine». Mange andre salmer har jeg ikke klart å knekke koden på.
- Hva har manglet?
- Jeg vet ikke. De blir bare ikke mine. Jeg merker umiddelbart om en salme blir min. Men det er en balansegang å velge. Salmene har betydning for folk. Salmene gir også et annet rom for refleksjon, jeg ser på dem som et kunstnerisk sted i gudstjeneste og trosliv. Jeg mener de er vitale for hvordan man har det som troende og menneske. Ingenting kan erstatte musikken.
- Du har sagt at du hadde behov for å la salmene ligge litt, at du trengte litt distanse. Hva mener du med det?
- Jeg hadde behov for å konsentrere meg bare om musikk, behov for å fristille musikken fra kirka og forkynnelsen. Det var fornuftig. Jeg har fått mange nye referanser.
- Hva opplevde du som vrient?
Hun drar litt på det.
- Bedehusliv og organisasjonsliv ble litt trangt på et tidspunkt. Men jeg føler meg veldig hjemme i Den norske kirke nå. Jeg synes det er bra at det er en flora av forskjellige sammenhenger, at man slipper å bli støpt i samme skje.
Annonse
Det er noe veldig grunnfast ved Slettahjells argumentasjon. Kanskje noe umoderne, men likefullt veldig menneskelig. Mange vil si viktig. Det handler om arven, rett og slett, om det som gjør en person til en person. Hva har du i ryggraden? Slettahjell har salmene fra en raus, kristen tradisjon.
- Jeg vokste opp i en familie som forvaltet troen på en måte jeg aldri har hatt behov for å fri meg fra. Mor var alltid veldig konkret i sin tro, diakonal. Man kan ikke være kjip når man sier man tror på Herren Jesus Kristus, ler Slettahjell.
- Dette preget nok også pappas prestegjerning. Jeg blir mer og mer stolt av det.
Det er langt fra Orkanger til bibelbeltet. Det var tre andre kristne på skolen da Slettahjell var barn. Det var ikke mulig å lage skiller mellom kirkefolk, bedehusfolk og pinsevenner. Her fant man sammen.
- Jeg hadde mye moro på leir. Men på skolen var jeg ganske alene som kristen. Jeg vokste opp i en familie som representerte noe annet enn alle andre, noe annerledes. Mamma sa tidlig at det bare var å ta igjen hvis jeg ble mobba. Så det tok raskt slutt, ler hun.
Det var mye musikk i hjemmet. Tanter, onkler og besteforeldre var sangglade mennesker, morfar var organist og samtlige sang i kor. Men en overføring av salmeskatten kommer ikke av seg selv. Da hennes 94 år gamle mormor ble gravlagt for noen måneder siden, var det en hel slekt som hadde behov for å takke nettopp for arven hun etterlot seg i salmene. Det merket man på sangen i kirken. Orgelet var knapt hørbart da de 150 menneskene satte i gang, minnes artisten.
- Å synge «Navnet Jesus» ble så konkret. Salmene og sangen bandt oss sammen, vi hadde alle et stort behov for å vise vår takknemlighet.
- Kristent trosliv utsettes for mye nedsettende snakk i samfunnet i dag. Jeg vil vise at jeg er stolt av det. Stolt og takknemlig.
Annonse
Andrea Chrouch var unge Solveig sitt store idol. Hun ville bli like god til å synge og spille som ham. Etter en oppvekst med gospelkorene Tvers og Fuko, tok jazzen henne via blant andre Skruk sitt samarbeid med Ytre Suløen Jazzensemble. Så det ble ikke gospel, men mer lavmælt jazz.
- At jeg skal ha fått anerkjennelse som jazz-sanger er et Guds under. Jeg lager alltid den plata jeg må lage, det er aldri noen strategi bak. Det er skummelt for prosjektene blir jo alltid veldig mine egne. Jeg har lært meg til å være proff når plata først er ferdig, men i den kunstneriske prosessen legger jeg ingen fingre i mellom.
- Hva sier dine artistkolleger til at du gir salmer?
- Jeg står fast og breialt på dette. Helt uten problemer. Responsen er overveldende varm og fin fra så mange forskjellige hold. Jeg opplever at mine kolleger ser at dette er ekte for meg - og det gleder meg virkelig.
Forrige uke var det turnéstart hjemme i farens tidligere kirke i Orkanger. Det er lenge siden Slettahjell var der sist, og som mange prestebarn har hun mange steder hun kaller «hjem». På Orkanger bodde hun i 13 år.
- Pappa var tydelig i sin prestegjerning at de som «bare» kommer til dåp og begravelse er like hjertelig velkommen til kirke som alle andre. Det er en sterk side ved kirken og ved salmene, de er der for folk. Det treffer et sted i folk som man skal ha respekt for, og det er ikke vår oppgave å dømme. Jeg vil at disse salmene skal nå ut, ut til alle.
DAGEN
