Selvbiografi med sterk moralsk patos

Wera Sæther går i sitt 80. år og begynte som forfatter da hun var 28. På de mer enn 50 årene siden debuten har hun gitt ut mer enn 50 bøker i forskjellige sjangre og kategorier. Bibliografien hennes på s. 269-271 i denne boka er imponerende, interessant og spennende lesning.

Jeg kjente henne ikke spesielt godt før jeg fikk denne boka i hende, selv om jeg hadde sett navnet i ulike sammenhenger. Desto mer givende var det å lese boka, som Efrem forlag kaller «en indre selvbiografi i romans form», hva nå enn det måtte bety.

Ukronologisk

Siden bokas jeg-person også omtales i tredjeperson som «hun», kan det til å begynne med være vanskelig for leseren å bli fortrolig med at dette er en selvbiografi. Men etter å ha lest hele boka skal ingen være i tvil om at forfatteren her beskriver sitt eget liv og en del skjellsettende begivenheter hun har opplevd og «terskler» hun har passert.

Den er imidlertid ingen tradisjonell biografi, siden den oppleves meget ukronologisk i framstillingen. De ulike begivenhetene skildres hulter til bulter, uten noen orden som leseren kan oppdage, men ganske sikkert med en logisk sekvens fra forfatterens side. Det medfører imidlertid at samme hendelse eller subjekt kan bli beskrevet utallige ganger, med minimalt ulik vinkling fra gang til gang.

Kjenner meg beriket

Rent ortografisk var det litt krevende å bli fortrolig med boka. I brødteksten finnes det ingen spørsmålstegn, men noen slike finnes i direkte sitat. Som tittelen viser skriver hun konsekvent gud med liten forbokstav, og mange av setningene i hovedteksten er krevende å forstå.

Jeg strevde med å tilegne meg stoffet i første halvdel av boka, men etter hvert som jeg ble mer fortrolig med innholdet og skrivemåten ble gleden over lesningen større og større, og etter å ha lest hele boka kjenner jeg meg beriket.

Selvbiografien kretser om store begivenheter og linjer i Wera Sæthers liv. Hun gir oss noen spredte innblikk i barndommen i Oslo-området og foreldrenes liv og helsemessige utfordringer. Tidlig dro hun ut på egenhånd, først til Frankrike og Paris. Da hun vendte hjem til Norge var hun en erfaren ungdom, som også begynte å bale med de store livsspørsmålene.

«Agnus Dei»

Ved 20 års alder hadde hun en opplevelse som blir stående helt sentralt i boka og tjener som et nav i fortellingen. Hun skildrer den på mange steder i beretningen og med litt ulike vinklinger, men essensen er denne:

I en ukjent skog på Sørlandet falt hun brått ned foran et tre og hørte ordene: «nåde er, gå til den katolske kirken». Ordene kom fra noe annnet enn meg i meg, skriver hun. Senere kom også uttrykket «agnus dei» til henne, og mye av selvbiografi-romanen kretser om disse ordene og betydningen de fikk i og for hennes liv.

Hun søkte til Den katolske kirka i Norge, ble kjent med dens liturgi, lære og katekisme, og ble etter hvert opptatt som medlem. Da var hun midt i 20-åra, slik at hun gjennom hele sitt forfatterskap har vært katolsk kristen.

Det har ikke bare vært enkelt, og hennes mange kamper med og mot den katolske kirka og dens lære og praksis går som en rød tråd gjennom boka. For Wera Sæther var det en lise da pave Frans kom på stolen i Rom, og hun ser med uro på hva som kan komme etter ham.

Jordas ressurser

En annen sak som uroer henne, er spørsmålet om jordas framtid og vårt misbruk av jordas ressurser. Hun er villig til å gå ganske langt for å protestere mot miljøødeleggelsene, og hun er skuffet over manglende miljøengasjement i den katolske kirka og kristne kirker generelt.

Wera Sæther tok en allsidig og omfattende utdannelse og endte etter hvert opp med å arbeide i et huskollektiv for psykisk utviklingshemmede i Oslo. Hun gir oss sterke innblikk i dette arbeidet og dets gleder og utfordringer.

Vilnius

Hennes utferdstrang, som i unge år brakte henne til Mellom-Europa og Nord-Afrika, førte henne noe senere til India, Bangladesh, Bengal og Himalaya og satte henne i kontakt med hinduistiske sadhuer og sørøst-asiatisk religiøsitet, som hun erkjenner å ha hatt mange gode erfaringer med.

Men gjennom alt bekjenner hun å ha holdt fast ved sin katolske, kristne tro. I alderdommen har hun særlig knyttet kontakt med den katolske kirka i Vilnius, Litauen.

Boka er skrevet med stort engasjement og en sterk moralsk patos. Jeg imponeres av Sæthers styrke og utholdenhet og hennes lange forfatterskap som uvegerlig må gå mot en slutt. Om dette skulle bli hennes siste roman, vil den stå igjen som en verdig avslutning på et monumentalt forfatterskap.