Sterkt om hvordan norske jøder ble sveket

Harry Rødner (født 1943) har lett i samtlige regjeringsprotokoller, kongelige resolusjoner og taler og mye annet, men ikke funnet eksempler på at regjeringen eller Kongen i eksil anstrengte seg for å redde den lille, norske jødiske minoriteten fra utryddelse.

Visste de ikke hva som foregikk? Jo, det gjorde de. Men hvorfor grep de da ikke inn? Ja, det har ikke forfatteren heller svaret på.

Jødene på Bredtvedt

For eksempel skriver han en hel del om situasjonen etter den store deportasjonen av jøder i slutten av november 1942, og perioden frem til en ny last med jøder ble fraktet til dødsleirene i februar 1943, med «Gotenland» eller «Monte Rosa». Flere titalls jøder satt da internert opp Bredtvedt.

Når langt over 500 ble sendt med «Donau» til en svært usikker skjebne – den visse død, viste det seg, for de aller flestes vedkommende, så skulle man tro at da gjorde man hva som helst for i alle fall å berge de man nå hadde anledning å berge!

Det er på mange måter en dyster og forstemmende bok å lese. Rødner konkluderer med at både statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie (senere generalsekretær i FN) var imot enhver særbehandling av jøder. Og gjennom religiøs retorikk beskyldte eksilregjeringen jødene for svik og for å forårsake sin egen skjebne.

De hvite bussene

Og som om dette ikke var nok: Da alle forstod at verdenskrigen gikk mot slutten, og ledelsen i de nordiske landene la planer for å hente hjem fanger og overlevende ellers fra både Tyskland og nazi-okkuperte land, så falt også jødene gjennom.

Da De hvite bussene skulle fylles med nordmenn og andre skandinaver, hadde man fyldige navnelister som man fulgte. Det fantes også lister over jøder som enda levde, men disse listene ble ikke tillagt vekt. Da bussene gikk, ble jødene stående igjen. Men De hvite bussene fikk hentet ut de danske jødene fra Theresienstadt. Men 64 internerte norske jøder ble hentet til Sverige i begynnelsen av mai 1945 fra Berg og Grini.

Hjem til ingenting

Og så da de endelig kom hjem igjen, de få som overlevde, og som valgte å komme hjem igjen (flere overlevende jøder valgte å etablere seg i andre land enn Norge som de hadde bodd i før verdenskrigen), så kom de til ingenting. Hus og leiligheter og eiendom var beslaglagt og solgt og overtatt av andre. Bare unntaksvis skjedde det at norske jøder kunne få igjen sin eiendom, eller deler av den.

Først på 1990-tallet var den norske staten i stand til å gjøre opp for disse forferdelsene, i det som ble kalt Jødebo-oppgjøret.

Det har den senere tiden vært skrevet og utgitt flere bøker med temaet: Hvem visste hva og når? Og i den grad man visste, hvorfor gjorde man ikke noe? Den fulle og hele undertittelen til Harry Rødners bok er slik: Hva regjeringen og Kongen i eksil i London visste om utryddelsen av de norske jødene. En beretning om norske myndigheters forhold til landets jøder, før, under og etter den annen verdenskrig.

Familiens historie

En god del av dette er kjent fra før. Men Rødner forteller denne historien sammenvevet med sin egen og sin egen families historie. Da rykker det hele mye nærmere. Selv ble han født i Stockholm, fordi foreldrene flyktet. Han hadde mye slekt på morssiden i Tønsberg. Vi får gjennom boken mangfoldige glimt fra familieliv og menighetsliv både derfra og fra hovedstaden.

Selv husker han naturligvis ikke dramaet mens andre verdenskrig pågikk. Men både foreldrenes, og besteforeldrenes, onklenes og tantenes skjebner – eller rettere; vanskjebner – preget oppveksten hans. Etter hvert utdannet han seg til ingeniør, og både han og familien ellers har vært og er aktivt med i jødiske menighetsliv i Norge.

Etter de siste utrenskningene i 1943-44, var Norge så godt som «Judenrein». Omtrent 800 jøder ble drept, og ca ett tusen klarte å flykte. Men noen kom altså tilbake, og i dag er det på nytt et levende og aktivt jødiske miljø i Norge, både i Oslo og Trondheim, og noe også i andre byer og steder.

Imponerende granskning

Det er et særdeles imponerende og nitid granskningsarbeid Rødner har begått for å skrive «Sviket». Jeg er imponert. Men med tanke på god flyt i lesningen, kan det nok også sies at den er enormt spekket med detaljer. Grundigheten og detaljene borger for at dette er dokumentasjon av første klasse. Men her og der noe tungt å lese.

De siste 68 sidene er noter, litteratur, ordforklaringer, forkortelser, kildehenvisninger etc. Midt i boken er det også et tjue siders bilag med sort-hvitt bilder, av familien, viktige dokumenter, bygninger, avisartikler og annet.

Til slutt tar jeg med det Rødner skriver i sitt forord:

Jeg ble født som norsk flyktning i Stockholm i 1943, da det så som mørkest ut for jordens mennesker og spesielt oss jøder. Det er mitt håp at jeg med denne boken kan bidra til å forhindre at noe lignende skal skje mine barnebarn Gabrielle, Tamara, Liam, Nethanel og Jacob – eller noen andre av verdens barn – vår fremtid.