Svein Tindberg begynte å lese Bibelen som forberedelse til en rolle. Så fortsatte han å lese

Svein Tindbergs etterspurte teaterstykke, Gudspartikkelen, har det siste året gått for fullsatte saler.

– Fenomenet tro synes jeg er veldig, veldig interessant.

– Jeg tror vi veldig ofte undervurderer betydningen av tro, i internasjonale spørsmål, i politikk og i andre ting.

Skuespilleren sitter i foajeen på Det Norske Teater i Oslo sentrum.

I salene rigges det til nye oppsetninger. Lyden av et kor som øver på julerepertoaret sitt, kan høres i rommet.

Skuespilleren er bokstavelig talt vokst opp på teateret. Barndomshjemmet hans var en liten leilighet, like bak det som i dag er hovedscenen på Det Norske Teater.

Jakt etter mening

Svein Tindberg har jobbet som fast skuespiller på Det Norske Teateret i over fire tiår. Til neste høst venter pensjonisttilværelsen. Nå reflekterer han tilbake på en innholdsrik karriere.

– Jeg elsker alt som har med teater å gjøre. Jeg elsker å spille både komedier og eksperimentelle stykker.

Karrieren hans vært preget av et stadig tilbakevendende tema – jakten etter mening.

Begynte å lese Bibelen

Tindbergs forhold til Bibelen startet på teateret.

Det hele begynte med en oppsetning av Ordet av den danske dikteren og presten Kaj Munk. Rollen Tindberg skulle spille, var en ung teologistudent som slet med tvil og tro.

Som en del av forberedelsene til rollen, begynte han å lese i Bibelen.

– Så satt den boka seg litt fast og det ble til at jeg fortsatte å lese.

Overbevist

– Jeg har endret meg personlig, fordi jeg har levd med disse tekstene i så mange år.

Og etterhvert ble Tindberg overbevist.

– Markus påstår at teksten er sann. Og på et eller annet tidspunkt, etter noen år med arbeid, så tenkte jeg: «Ja, det tror jeg egentlig på.» Så der er jeg i dag.

Radikal

En av fordelene han trekker frem med å være en etablert skuespiller, er friheten til å kunne sette opp egne ting.

Et ønske om å gå nye veier, ledet ham og regissør Kjetil Bang-Hansen til å sette opp Markusevangeliet. Uredigert.

– Er det mest radikale at en teateroppsetning blir større og større, og rarere og rarere? Eller skal vi være modige nok til å bryte med alt, og gå helt andre veien.

Hvor modig går det an å være, uten å gjøre noen ting?, var spørsmålet Tindberg og Bang-Hansen stilte seg.

Tro på teaterscenen

Spørsmålet munnet ut i oppsetningen Markusevangeliet, som hadde premiere i 1995. Her fremførte skuespilleren evangelieteksten helt alene på scenen, uten å legge til eller trekke fra et eneste ord.

Det ble en kjempesuksess.

75.000 nordmenn så oppsetningen i løpet av 1995 og 1996.

– En grunnstein for vår kultur

Selv om Tindberg hadde en stor respekt for og nysgjerrighet knyttet til Markusevangeliet, var det ikke av religiøse, men av litterære grunner at de valgte akkurat denne teksten.

– Hvis man først skal fremføre tekster, og kan velge selv, så hvorfor ikke velge de aller beste, sier han.

– Markusevangeliet er en god grunnfortelling. Og det er jo en grunnstein for hele vår kultur.

Han påpeker at det finnes flere slike grunnfortellinger – tekster som folk burde kjenne til fordi de har vært så betydningsfulle og er nøkler til å forstå lyrikk, musikk og litteratur.

Skuespilleren trekker frem Shakespeare og Odysséen som to eksempler. Men det er likevel en vesentlig forskjell til bibelteksten.

– Markus påstår at teksten er sann. At helten ikke er Supermann, men sønnen til Gud.

Gudspartikkelen

Neste i rekken av samarbeid mellom regissør Bang-Hansen og skuespiller Tindberg ble Apostlenes Gjerninger. Deretter var det Abrahams barn som sto for tur, et stykke om Tindbergs møte med de tre monoteistiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam.

Og nå, som siste i rekken, Gudspartikkelen. Et stykke om forholdet mellom tro og vitenskap. Og må man egentlig velge mellom dem?

Stykket, som snart har vært satt opp ett år, har gått for fulle hus og mottatt femmere og seksere på terningen til kritikerne.

Forrige uke var skuespilleren på norgesturné med Gudspartikkelen, og på nyåret er det satt opp syv visninger på Det Norske Teater, før Svein Tindberg gir seg som skuespiller.

Spør om Gud finnes

Tindberg har konkludert med at tro ikke handler om å sitte med alle svarene.

Det er også det som er tematikken i teaterstykket han har holdt på med det siste året.

– I Gudspartikkelen sier jeg at jeg står her som en aldrende skuespiller. Jeg nærmer meg døden, men jeg må ha greie på et par ting først.

Spørsmålet han må ha greie på er, finnes Gud eller finnes ikke Gud?

– Har jeg mistet Gud?

For å skrive manuset til monologen, og for å kommunisere det lettfattelig og humoristisk, måtte Tindberg sette seg godt inn i fysikk, kjemi og matematikk.

– Jeg stoler på vitenskapen. Den er jo empirisk bevist.

– Samtidig ser vi at Gud har måttet flytte seg i møte med vitenskapen. Gud blir mindre og mindre tydelig. Men er han borte? Har all denne vitenskapen gjort at jeg har mistet Gud helt?

På et punkt i prosessen følte skuespilleren det som om Gud faktisk ble borte for han.

Vitenskapshistorien

Gudspartikkelen er en reise gjennom vitenskapshistorien. Vi møter flere av de kjente vitenskapsmennene. Galileo, Newton, Einstein.

– Alle vitenskapsmennene bygger på hverandre. Det passer sammen. Alt er fattbart. Selv om jeg ikke er fysiker eller matematiker forstår jeg den.

– Det er årsak og virkning. Det forstår vi.

Men på et punkt snur det, mener han.

Ufattelig

– Når du kommer til hva som er inne i atomet, kvantefysikken, så stemmer ikke den med alt det andre. Den stemmer ikke, for der er det andre regler.

– I kvantefysikken kan én enkelt partikkel gå i to retninger samtidig og har forskjellig fart samtidig. Det er ikke fattbart. Min rasjonalitet er for liten.

Med kvantefysikken viser også vitenskapen seg å være vanskelig å forstå, ifølge Tindberg.

– For meg gjør kvantefysikken at jeg må respektere noe som ikke er fattbart. Og det er frigjørende for tro og for Gud.

– Gleden av å ikke forstå, verdien av undring – det er det Gudspartikkelen handler om, sier Svein Tindberg.