Syklet i fotsporene til middelalder-munk gjennom Europa: – Ganske enestående

Etter avslutningen av et forskningsprosjekt om standardisering i Middelalderen, stilte historikerne Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk seg spørsmålet om det ikke gikk an å reise i fotsporene til munken Nikolas Bergsson.

Forskerne var ivrige etter å innhente informasjon på annen måte enn å bare sitte på et kontor med en dataskjerm.

Bergsson etterlot seg reiseskildringen «Leiðarvísir og borgarskipa» som ble en slags guidebok for andre pilegrimer som ville gjøre den samme reisen.

Og slik ble den altså også for Orning og Gullbekk.

– Vi har begge en fascinasjon for islandsk historie, og reisebeskrivelsen til Bergsson er ganske enestående i europeisk middelalderlitteratur. Fra Island og Skandinavia har vi lite av slikt skriftlig materiale. Den er en tidlig veiviser for ruten sørover i Europa, sier professor Svein Harald Gullbekk til Dagen.

Måtte velge sykkel

Han legger til at de hadde lyst til å gå, slik nesten alle pilegrimer beveger seg, men at de gikk for en moderne turversjon på sykkel.

– Men vi brukte Bergssons metode: Vi sto opp tidlig og syklet gjennom dagen. Vi spiste godt om kvelden, men hadde ingen forhåndsbestilte overnattinger. Det var slik pilegrimene la opp turen.

– Middelalderens pilegrimer var på reise og vi følte etterhvert at vi kom nærmere den islandske munken gjennom en helt annen tilnærming til å forstå hans liv og virke. Landskapene er de samme som han så, kirker og byer også og hovedveier. Noen broer ligger der fortsatt, forklarer Gullbekk.

Norge og Danmark

Den islandske munken reiste via Bergen og videre inn Limfjorden til Ålborg i Danmark som var et senter for de som ville på pilegrimsferder gjennom Europa.

Ifølge Gullbekk var det mange som fant reisefeller nettopp i Danmark før de fortsatte reisen mot Roma, Jerusalem, Santiago de Compostela eller kanskje Nidaros.

– Bergsson skriver ikke noe om han reiste alene eller sammen med andre. Men det er sannsynlig at han fikk selskap fra Jylland og inn i Tyskland og videre over Alpene. Han skriver egentlig veldig lite om det han ser og opplever på turen. Han konsentrerer seg om katedraler, helligdommer og klostre han kommer innom på veien, påpeker Svein Harald Gullbekk og legger til:

– Men tenk hvilke voldsomme inntrykk det gjorde på Bergsson å oppleve byer, katedraler, skoger og veier med mye ferdsel og en kunst- og arkitektur-kultur. Ikke noe av dette var han kjent med fra Island, sier professoren.

Reykholt

Selv startet de etter en konferanse på Reykholt, gården til Snorre Sturlasson.

– Vi satte vi oss i en bil og kjørte nordover på Island til Bergssons hjemsted, Eyjafjord. Der startet vi på symbolsk vis vår reise i munkens fotspor, forteller historiker Gullbekk.

Pedal-pilegrimene tok veien videre til Ålborg med fly og fortsatte reisen mot Roma langs Hærveien, veien som ble brukt av historiens konger til å sende soldater i krigen sørover i Europa.

I dag er veien en godt tilrettelagt tur- og sykkelsti gjennom store deler av Jylland.

De satset på å dele turen i to, men de endte opp med tre økter på grunn av en slitasjeskade.

– Kroppen min er ikke laget for bakkesykling. Virkelig ikke. Den oppstigningen til St. Bernhardspasset var en skikkelig prøvelse. Vi hadde jo heller ikke tenkt på at lufta blir tynnere, men vi skulle jo over 2.400 meter.

– Jeg tror vi syklet 35 kilometer med nedoverbakker etterpå. En utrolig opplevelse, forsikrer Gullbekk.

Lære og føle

– Hva fikk dere ut av turen på et personlig plan?

– Vi hadde lyst til å lære, lyst til oppleve og lyst til å føle turen på kroppen. Men den gangen Bergsson reiste var det så mye mer som sto på spill. Det handlet om personlig frelse, om botsøvelse som straff, om å søke hjelp til familiemedlemmer.

– Og det var vanlig at man skulle ha ting i orden før man reiste, gjøre opp økonomiske mellomværende, skrive testamente, sørge for at noen drev gården hjemme, ordne opp med husdyr osv.

– Veldig mange døde på veien, vold, sykdom og ulykker. Det var et ordentlig utfordrende liv. Jeg følte at vi trafikalt noen ganger var i fare, men bortsett fra det følte vi ikke på noen måte at vi var i fare, svarer Gullbekk.

Volto Santo

Hva fikk de så se som faktisk er bevart fra Middelalderen og som også Bergsson kunne ha sett på sin ferd?

Jo, det er fortsatt veldig mange kirker og klostre som er bevart og veirutene og en del av kirkekunsten og helligdommene.

– Enhver kirke skal ha en relikvie og enhver kirke er en helligdom. Vi endte opp i Laterankirken i Roma og Sancta Santorum, det aller, aller helligste. Det var et rom der de man oppbevarte de største helligdommene.

– I Lucca så vi «Volto Santo», en 2,4 m høy treskulptur, kjent som den svarte Jesus.

– Historien er at den ble laget av Nikodemus, en av dem som tok Jesus ned fra korset. Han hadde førstehåndskjennskap til hvordan Jesus så ut. Skulpturen ble liggende i en hule i Palestina til 782, ble satt i en båt og seilte over Middelhavet til byen Luni. Der ville den ikke være, men de plasserte den på en oksekjerre og oksen dro den til kirken i Lucca.

– I Middelalderen ble skulpturen oppfattet som om det er det nærmeste man kom til Kristi utseendet i sin tid. Men det viste seg senere at den kanskje ikke var så gammel som historien sa.

– Men den har gjort Lucca til den byen den er i dag, og «Volto Santo» ble brukt på byens mynter. Vi kan også kjenne igjen trekk av skulpturen i utsmykninger i norske stavkirker, forteller professoren.

Bokprosjekt

Et slikt episk prosjekt blir det gjerne bok av. «En reise til Roma» er nylig kommet ut og skal være en del av grunnlaget for ny formidling av historiekunnskap til folk flest med både foredragsserie og utstillinger.

– En av de tingene vi forsøker på gjøre i boken er å fortelle en europeisk historie, gi innblikk i sosiale, økonomiske og politiske forhold. Vi reiser gjennom en korridor, følger Bergssons reiserute.

– Kampen om politisk herredømme mellom pave og keiser er et gjennomgangstema. Det handlet om retten til å utnevne biskoper, kardinaler, erkebiskoper, retten til å skattlegge og å gi byer, kirker, klostre skattefrihet, påpeker forsker og professor Gullbekk.

Menneskemøter

I likhet med middelalderens pilegrimer møtte også to syklende nordmenn mange mennesker på veien, også de klassiske pilegrimene med stav og opppakning til fots.

Gullbekk forteller om en helt spesiell episode da de sto foran klatringen over Appenninene i ekstrem varme.

– Det går en jernbane over fjellkjeden, og vi tenkte vi kunne sende bagasjen over. Men på stasjonen virket alt lukket og stengt. Men vi traff en kar utenfor stasjonen. Han viste seg å være historielærer som pendlet hver dag til Pontremoli og tilbød oss å ta med bagasjen over til Pontremoli.

– Da vi hadde syklet over fjellene og var midt i nedkjøringen sto plutselig Andrea fra Pontremoli med familien midt i veien og tok imot oss. Han hadde bestilt hotell og et fantastisk måltid på en lokal restaurant. Og på toppen av det hele insisterte han på å betale hele regningen. Helt fantastisk, konkluderer Svein Harald Gullbekk.

Lidenskapelig munk sjokkerte selvtilfreds kirke