Tidligere var både slips, gardiner og juletre sett på som synd

De tre forskerne Bengt-Ove Andreaasen, Roald E. Kristiansen og Rolf Inge Larsen har arbeidet i fire år med et forskningsprosjekt om læstadianismens historie i Norge. Nå har det blitt bok av det: nesten 500 sider. Fra bevegelsens start midt på 1800-tallet, og helt fram til ca 2020.

Læstadianismen er en sterk vekkelsesbevegelse. Det er imponerende at bevegelsen fortsatt er livskraftig mange steder ca 170 år etter at Lars Levi Læstadius stod fram i den svenske Lappmarken som vekkelsens første leder.

De tre hovedretningene

Boka tar oss gjennom flere viktige hendelser i bevegelsens historie. I de første årene omtales også en del av det som skjer i Sverige og dels i Finland. Men som det framgår av tittelen: det er først og fremst Norge det er tale om.

Forfatterne presenterer for oss de tre hovedretningene i bevegelsen: De førstefødte, Lyngen-retningen og Alta-retningen.

Vi får tydelig presentert bevegelsens viktige rolle i forhold til fornorskingen, som startet på omtrent samme tid som Læstadius stod fram som vekkelses-forkynner og leder.

Allerede fra vekkelsens første tid ble samisk, finsk/kvensk og svensk/norsk språk brukt. Vekkelsen har sitt utgangspunkt i et samisk kirkelig miljø i Sverige.

Den delen av bevegelsen som bredte seg vestover i Norge (Sør-Troms og Ofoten) hadde et sterkt samisk preg, mens det som bredte seg til Nord-Troms og Finnmark var i større grad preget av kvensk og finsk språk.

Det ville vært interessant om forfatterne hadde gått enda dypere i sin analyse av bevegelsens betydning i forhold til fornorskingen. Jeg vil tro at læstadianismen er en vesentlig årsak til at fornorskingen ikke klarte å kvele fullstendig kvensk og samisk språk og kultur i landsdelen.

Kritiker av kirken

Forfatterne utforsker grundig forholdet mellom læstadianismen og kirke og storsamfunnet. De dokumenterer at Lars Levi Læstadius allerede fra starten var en sterk kritiker av kirken, og mente at store deler av presteskapet var «villfarne».

Sterk kritikk av kirke og samfunn har fulgt bevegelsen i alle år, selv om intensiteten har variert. Enkelte perioder har det vært forholdsvis fredelige forhold, mens det til andre tider har vært høyt konfliktnivå.

Den skarpe kritikken har imidlertid fulgt bevegelsen hele tiden. I dag er kritikken av kirka fortsatt intens. Det dreier seg blant annet om Den norske kirke sitt økumeniske engasjement (samarbeid og kontakt med andre kristne trossamfunn), kvinnelige prester og synet på likekjønnet samliv.

Kvinnelige forkynnere

Det er interessant å merke seg at Læstadius selv brukte begrepet «den himmelske forelder» om Gud. Dette faller kanskje mer naturlig på samisk og finsk, men illustrerer like fullt at Læstadius ikke vil sette Gud ensidig i en kjønnskategori.

Det er også interessant å merke seg at man brukte kvinnelige forkynnere i den første tida. Vi kan til og med lese at prestekolleger i den første tida kritiserte at man brukte kvinnelige forkynnere.

Akkurat det er en skjebnens ironi når vi i dag ser hvordan læstadianske ledere kritiserer kirken for at vi har både mannlige og kvinnelige prester. Vi skulle gjerne sett en mer gjennomgående presentasjon over om og hvordan bevegelsen har endret syn på disse årene.

Bevegelsen har også endret seg på hvordan man forholder seg i dagliglivet, og tilpasset seg samfunnet på ulikt vis. Tidligere var både slips, gardiner og juletre sett på som synd. Det har ikke noe fokus i dag.

Det er en smule interessant å finne meg selv i boka i flere sammenhenger. Jeg prøver å ikke la meg friste til å gå inn i enkeltheter der jeg har til dels en litt annen oppfatning enn det forfatterne gir uttrykk for.

Splittelsene

Jeg savner også mer fokus på splittelsene i læstadianismen. Boka presenterer de største grenene i bevegelsen i Norge, og beskriver noen av splittelsene som har skjedd, men langt fra alle.

Jeg vil anta – uten å dokumentere det – at en vekkelsesbevegelse som har så sterke utfall/kritikk og dels fordømmelse mot det bestående, også risikerer at kritikken og uenigheten rammer ens egne. Den dype splittelsen i Lyngen-retningen for ca 30 år siden er vanskelig å forstå, det samme kan man nok si om splittelser som har skjedd flere ganger i Alta-retningen.

Fortsatt en viktig aktør

Selv om det er noen områder jeg gjerne skulle sett mer om, er dette ei svært interessant og nyttig bok. Den bør absolutt være en del av pensum i kirkelige utdanninger.

Jeg vil sterkt anbefale den for kirkelig ansatte, for medlemmer, og særlig ledere i den læstadianske bevegelsen, og for alle som er opptatt av kultur og samfunn i vår nordlige landsdel.

Boka er høyst aktuell, og illustrer tydelig at selv om bevegelsen har vært vesentlig sterkere i tidligere tider, er den fortsatt en viktig aktør i kirke og samfunn i nord.