Tomm Kristiansens oppgjør med misjonens kritikere

Det kom som et voldsomt sjokk på mange at Tomm Kristiansen døde bare få dager etter at den siste boka hans kom i handelen. Men godt er det da å kunne sitte med hans siste formidlinger og fortellinger fra denne mangefasetterte verdensdelen i hendene og nok en gang bli informert av mannen som hadde kunnskaper om Afrika som få andre.

Og når jeg leser det han har skrevet denne gangen er det som om jeg hører den milde røsten hans med arendalsdialekt. Det er som om han fortsetter å fortelle alle de gode historiene han har kommet over etter nesten et helt liv i Afrika.

Boka inngår i en populærvitenskapelig serie på Kagge Forlag der ulike temaer blir presentert over 200 sider av mennesker som sitter på uvanlig omfattende kunnskap om spesifikke områder.

Umulig oppgave

Det var egentlig et umulig forslag fra forlaget som forfatteren sa ja til. Men Kristiansen har tatt utgangspunkt i den aller første begynnelsen: Funnet av det første mennesket i 1974. Deretter bretter han ut Afrikas historie i en bredde og i et mangfold som jeg aldri tidligere har vært borte i.

Her handler det om avanserte kulturer med utbredt handel i alle himmelretninger, mektige land og riker som råder over enorme områder og herskere med ufattelige rikdommer.

Ingen ting av dette var pensum i mine år i utdanningssystemet og vi får bare håpe at det er blitt endret.

For Dagens lesere vil ganske sikkert Kristiansens oppgjør med alle misjonskritiske røster være spesielt interessant. Han viser til at misjonærene brakte menneskelighet, verdighet, gjensidig respekt, helsetiltak og kunnskap og utdanning til dette veldige kontinentet. Og hans konklusjon er klar: I dag ville vi kalt det misjonærene kom for menneskerettigheter, ikke for kolonialisme og kulturimperialisme.

Kolonialisme

Kristiansen bruker også mye av plassen på de 200 sidene på slavehandelen og de enorme konsekvensene av stormaktenes kolonipolitikk. Begge deler er like skremmende som forskrekkelig. Han viser også hvilke følger av imperialismen som Afrika lever med den dag i dag.

Han peker på det såkalte Berlinmøtet der europeerne delte Afrika mellom seg og konstruerte grenser. Kristiansen skriver:

«Konsekvensene av dette Berlinmøtet har Afrika lidt under siden. Nigeria ble et storrike med 525 språk, rystet sammen, og med befolkningen delt mellom kristen tro i sør og muslimsk i nord. Det har gitt 130 år med konflikt.»

The Big Man

Et annet vesentlig poeng i boka er hvordan The Big Man har preget utviklingen i mange afrikanske land etter selvstendigheten. Mange av dem opphøyde seg selv til konger og halvguder og ordnet seg immunitet mot rettsforfølgelser. Despoter og diktatorer har preget flere land, men også ekte demokrater med sosialt sinnelag.

Én leder skilte seg ut fra alle de andre: Nelson Mandela. Slik skriver Tomm Kristiansen om mannen som tilbrakte 27 år i fengsel for sin motstand mot apartheid:

«Mandelas prosjekt var å bygge ned rikdommen til de få, og bedre livet for de mange. Hvite privilegier skulle fordeles mellom alle. Det betød at det hvite mindretallet ville få mindre. Jobber skulle fordeles rettferdig, og hvite ble innimellom gående arbeidsløse. Det var et program som kunne knuse en statsleder, men ikke en med Mandelas autoritet.

The Biggest Man. Ever.»

Renessanse

Kristiansen runder av historiefortellingen med å vise til at Afrika opplever en renessanse. Det finnes håp og det skjer mye positivt.

«Den renessansen Afrika trenger, er et oppgjør med alle fornedrelsene slaveri og kolonitid har gitt, og som under vestlig bistand har gjort dem til klienter.»

Fra den aller første begynnelsen beveger Kristiansen seg altså gjennom en både opprivende og engasjerende fortelling og ender opp med å peke på muligheter og framtidshåp. Med sin velkjente fortellerstemme og store innsikt gir han oss en komprimert framstilling av det som for mange av oss er det store ukjente.