Vondt om pastorkone med rusproblemer og psykiske diagnoser

Jeg har lest mange bøker om veien til tro for et menneske med en brokete oppvekst og lengsel etter fred. Deler av boka «Rosa skyer og svarte skygger» er nettopp en slik fortelling.

I dette tilfellet handler det blant annet om farens alkoholproblemer og dobbeltliv, om foreldrenes skilsmisse og krevende opplevelser fra tenårene. Men vi får også høre om hvordan 17 år gamle Linda Järlestrand, som tilhørte en metodistfamilie, får et personlig møte med det kristne budskapet.

I likhet med tilsvarende bøker er det vanskelig å unngå at den fremstår noe utleverende. I dette tilfellet gjelder det særlig en avdød far.

Men der mange andre bøker vektlegger at omvendelsen sørger for et nytt og bedre liv, forteller «Rosa skyer og svarte skygger» en langt mer sammensatt historie.

Kokain og rus

Linda Järlestrand – som giftet seg med pastoren og sangeren Michael og har fått tre barn med ham – har slitt med alkohol. Hun har brukt kokain. Politiet tok fra henne førerkortet. Flere ganger har hun vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Det hele er vond lesning.

Tidlig i boken forteller hun om sine tre psykiatriske diagnoser: Omkring 40 år gammel blir hun først diagnostisert med en bipolar sykdom. Deretter ble det klart at hun også har en borderline personlighetsforstyrrelse. Og for bare to år siden ble hun også diagnostisert med ADHD.

Hun er takknemlig for en god medisinsk oppfølging og forteller at medisinene har god effekt.

«Jeg er fortsatt skjør, jeg må fremdeles være forsiktig, men de brutale svingningene mellom himmelske høyder og helvetesaktige dyp – mest knyttet til min bipolare sykdom – har flatet ut».

Henger litt i løse lufta

Begrunnelsen for å skrive boken er at hun vil ha mer åpenhet om hvor mye psykisk uhelse har å bety for et menneskets liv. En slik intensjon er uangripelig. Men det er ikke opplagt at alt hun forteller – særlig det som direkte eller indirekte berører ektemannen og egne barn – bør ut i offentligheten.

Dermed er det ikke sagt at boken er grenseløs i sin åpenhet. Tvert imot blir litt for mye hengende i løse lufta.

Et eksempel er fortellingen om møtet med mannen i hennes liv. Det tar ikke mange linjer fra de møter hverandre til de er gift. Alt fremstår idyllisk.

Men siden hennes tre diagnoser har preget hele livet, hadde jeg forventet at hun delte litt mer om veien frem mot vielsen. Skjulte hun noe viktig for sin kommende mann? Trodde hun at de psykiske problemene ville forsvinne hvis hun fant «den rette»? Dempet forelskelsen de psykiske symptomene?

Det er også et spørsmål om boken i praksis er noe ansvarsfraskrivende. For når svært kritikkverdige valg forklares ved å henvise til uoppdagede diagnoser, er det mulig å oppfatte budskapet slik: «Det var ikke min skyld, det måtte bare bli sånn».

Sammenbrudd blir vendepunkt

Boken starter med et dramatisk sammenbrudd i 2007. Da er Linda Järlestrand omkring 40 år. I det ytre er fysioterapeuten en vellykket pastorkone og trebarnsmor – med mange jern i ilden – men på innsiden regjerer kaoset.

Men sammenbruddet blir også til et vendepunkt. Hun bli diagnostisert og får hjelp. Siden forfatteren tilhører den karismatiske frikirkeligheten i Sverige, blir et underliggende budskap at en sterk kristen tro ikke nødvendigvis sørger for å fordrive alle psykiske problemer.

Det er et viktig budskap.