1.000 israelske musikere ber oss om å ikke glemme gislene

For noen dager siden ble jeg oppmerksom på en spesiell innspilling som fant sted i amfiteateret i Cæsarea mellom Tel Aviv og Haifa på Israels vestkyst. I sin tid var Cæsarea den romerske administrasjonens hovedstad i Judea.

I disse omgivelsene skal det ha blitt gjennomført henrettelser av jøder som hadde gjort opprør mot romerne. Nå er stedet nasjonalpark. Mange norske turister har vært der, meg selv inkludert.

18. desember var amfiteateret åsted for en uvanlig konsert. Produsent Tayla Yarom fortalte ti dager senere til avisen Times of Israel at hun hadde tenkt på en stor samling av musikere og sangere som kunne opptre til støtte for gislene som fremdeles blir holdt i fangenskap av Hamas på Gazastripen.

Videoen ligger på Youtube med tittelen «Bring them home now» og er så langt sett rundt halvannen million ganger.

Ikke mindre enn tusen musikere, i ulike aldre, både amatører og profesjonelle, rockemusikere og utøvere av klassisk musikk bidro i det som ble en rørende fremføring. Sangen består delvis av en slager fra den israelske dikteren og tv-personligheten Ehud Manor.

Han ble født under 2. verdenskrig og døde i 2005, og er ansett som det moderne Israels kanskje fremste lyriker. Han stod blant annet bak flere av Israels bidrag til det vi i Norge kaller Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). En av sangene hans heter «Hjem», eller «Habayita» på hebraisk.

Et særlig sterkt øyeblikk er det når melodien går over til den første strofen av Israels nasjonalsang Hatikvah (Håpet) samtidig som familiene til gislene kommer ut på scenen iført t-skjorter med bilder av sine kjære.

Nasjonalsangens tekst ble skrevet på slutten av 1800-tallet. Det er altså sent i det jødiske folkets lange og smertefulle historie, men likevel mange tiår før tekstens ord ble realisert: «Håpet vårt er ennå ikke tapt. I to tusen år har vi tatt vare på det. Å leve som et fritt folk i landet vårt, Sions land og Jerusalem».

10. oktober, tre dager etter Hamas-angrepet, holdt USAs president Joe Biden en tale hvor han omtalte terroren som «ren ondskap». Han var rosverdig tidlig ute med å beskrive handlingene som det de var.

Mot slutten av talen fortalte han også om en episode han har fortalt om flere ganger før. For litt over 50 år siden, i 1973, besøkte Biden, som året før hadde blitt valgt inn i det amerikanske senatet for første gang, Israels daværende statsminister Golda Meir.

Dette var like før Yom Kippur-krigen, og bekymringen var merkbar. I talen nå i oktober fortalte Biden om en samtale de to hadde hatt hvor statsministeren nærmest hvisket i øret hans at «Vi har et hemmelig våpen her i Israel». Da var det ikke atomarsenalet hun tenkte på: «Vi har ingen andre steder å dra.»

Den setningen sier noe om den jødiske mentaliteten. Vi kan ikke forstå utsagnet uten å ta med i betraktningen århundrer med jødeforfølgelse. Vi kan ikke forstå det uten å huske at selve opprettelsen av den moderne staten Israel egentlig er et uttrykk for resignasjon, for en dyrekjøpt erfaring av at jøder ikke kunne regne med å få være i fred noe sted. Derfor trengte de sitt eget land. Gjennom Holocaust ble denne erkjennelsen til overmål bekreftet og underbygget.

Stortingspresidenten sa nei til invitasjon fra Israel

Mye har forandret seg siden både 1948, da Israel ble til, siden seksdagerskrigen i 1967, da Israel endelig kunne gjøre Jerusalem til sin hovedstad igjen, og siden Yom Kippur-krigen i 1973, som begynte nesten på dagen 50 år før Hamas' bestialske angrep 7. oktober 2023.

Det er ingen grunn til å forvente at Israels politiske og militære ledere bare tar kloke avgjørelser. Sett utenfra er det ikke gitt at den rådende militære strategien med å ville utslette Hamas (hva nå det betyr) vil gi den tryggheten som Israels borgere så sårt trenger.

Men når vi i den hjemlige debatten så at det bare tok noen dager fra det historisk omfattende og brutale terrorangrepet før vi var tilbake i vante posisjoner med fordømmelse av Israel, er det ekstra nyttig å se videoen fra amfiteatret i Cæsarea.

Barna på Gaza har det samme menneskeverdet om jødiske og norske barn, og de har verken valgt sitt fødested eller sitt skolepensum. Det å være israelvenn må derfor ikke bety at man er forpliktet til å støtte det den israelske hæren gjør til enhver tid. Og dette må være mer enn en frase, det må faktisk være rom for å stille alvorlige spørsmål ved den militære strategien og utøvelsen av den.

Fremdeles holder Hamas gisler på Gaza. Det siste tallet skal være 136. Det klare flertallet av de rundt 1.200 som ble drept 7. oktober var sivile. Dette var terror av verste sort, hvor folk i alle aldre ble slaktet ned, og mange ble kidnappet. Målrettet angrep på sivile.

Det finnes intet forsvar for slikt. Og det er svært alvorlig å ikke ville erkjenne alvoret i dette. Enhver far, mor – eller politiker – som lever med slike naboer som israelerne i nærheten av Gaza gjør vil ønske seg solide garantier for å kunne vende hjem igjen.

Frigitt gissel forteller om rystende opplevelser i Gaza

I Norge har det over tid blitt spurt om Hamas virkelig er så ille som charteret deres gir uttrykk for, og om det var hele eller «bare» deler av organisasjonen som stod bak angrepene.

Det ville naturligvis vært positivt om Hamas modererte seg med årene. Men Hamas-leder Ghazi Hamads uttalelser fra november om at de ønsker å gjenta 7. oktober igjen og igjen bør være nok til å minne om at Hamas ikke er noen sannsynlig fredspartner.

Vi kan godt mene at Israel er for brutale i sine militæraksjoner i Gaza. Også i Israel blir landets regjering møtt med skarp kritikk. Men det største hinderet for fred er dem som ikke vil akseptere jødefolkets rett til å bo i sitt eget historiske hjemland.

New York Times avslører nye grufulle funn fra terrorangrepet 7. oktober

Det sier noe ganske alvorlig om nordmenn hvis vi er mer opptatt av å se etter formildende sider ved Hamas enn å erkjenne jødefolkets behov for å få sine gisler hjem og å kunne leve uten å være i umiddelbar fare. Skal det gi mening å diskutere Israels uforholdsmessighet, må vi også snakke om terror. Den er uforholdsmessig i alt sitt vesen.