2024 – et godt år for det ufødte livet?

Er det sivilisasjonens fremste klokskap vi nå er vitne til?

Torsdag 14.12.2023 la det såkalte abortutvalget fram sin innstilling til endringer i abortloven. Helseministeren, Ingvild Kjerkol, var strålende fornøyd og berømmet abortutvalget for at medlemmene var så samstemte. Anbefalingen er sendt på høring til en rekke instanser og høringsfristen er 22. mars 2024. Om forslaget får flertall ,så innebærer det i praksis fri abort fram til uke 18.

For at regjeringen skal få nødvendig oppslutning (flertall), det vil si 85 stortingsrepresentanter, så trenger de tilslutning i Stortinget av ytterligere fem personer fra enten Høyre, KrF, Frp eller Senterpartiet.

Samtidig er det slik at blant politikerne som allerede nå gir sin tilslutning til 18 ukers grensen, er det også mange som ønsker fri tilgang til svangerskapsavbrudd fram til uke 22.

Det er urovekkende og danner neppe grunnlag for en debatt med bredere perspektiver.

Fordi; i kampen for «reproduktiv helse» så har det rettighetsorienterte voksenperspektivet hittil trumfet alt. Både medisinsk teknologi og lovgivning har gjennom mange år tilrettelagt for å kunne fjerne ufødte barn. For eksempel de som har «feil» kjønn eller ulike avvik og sykdomstilstander (f.eks. Downs), andre kromosomfeil og så videre.

Den nylig fremlagte konklusjonen er nok en omdreining av denne mørke spiralen – og svekker menneskeverdet – enda en gang.

Da den svenske mesterfotografen Lennart Nilsson i 1965, i magasinet Time, fikk publisert sine bilder tatt av foster i ukene 18–22, så var bildene et enestående og slående bevis på skaperverket og menneskets tilblivelse og vekst.

Men når vår tid løfter fram den personlige friheten som det aller viktigste, gir det i praksis enda dårligere rettsvern for stemmen som selv ikke kan heve sin røst.

Det er et faktum at utvalget langt på vei har konkludert i tråd med det som har vært ønskede endringer. Regjeringen ser med andre ord ut til å ha fått de svarene de i praksis har «bestilt».

Det er ingen overraskelse at et utvalg med deltakere som har klare positive preferanser til det aktuelle spørsmålet – nå har konkludert slik de har gjort. I tillegg har utvalget, for syns skyld, fått plass til noen ytterst få motstemmer for å gjøre det hele mer legitimt.

Da bør det hele kalles en udemokratisk skinnprosess, faglig uforsvarlig med få reelle motstemmer – og naturligvis urovekkende sett fra et livsvernsperspektiv.

De som ønsker å løfte livsvernsperspektivet inn i debatten blir med andre ord raskt skjøvet inn i de mørke krokene.

Den «politiske» evnen og viljen til å forholde seg til fosteret, det ufødte livet, kanskje en ny Nelson Mandela eller moder Theresa, eller en ganske vanlig bonde eller sykepleier – som part i saken, har nærmest forsvunnet fra den offentlige debatten.

Det er både trist og urovekkende. Bare fordi det rettighetsorienterte voksenperspektivet skal trumfe alt. Selvbestemmelsesretten, det ufødte livets nemesis, skal fortsatt trumfe alt, og synliggjør den fullstendige avskrivning av livsvernslinjen for det ufødte livet.

En blanding av sterk aktivisme og stille aksept har gjort seg gjeldende hos ganske mange over tid. En av konsekvensene er at det blir stadig vanskeligere å fremføre motforestillinger – nesten uansett hvor saklige de måtte være.

Det blir litt som liberalistisk markedstenkning, om at det beste er å la «markedet» gå sin gang, uten innblanding. Om dette fungerer som et godt økonomisk prinsipp, er sterkt omstridt og kan diskuteres, men som holdning er det ikke bærekraftig. Da er det lovverket og styrende dokumenter som er helt avgjørende. Slik som regjeringen og det regjeringsutnevnte utvalget nå ønsker.

Mange av dem som selv hevder å være en del av sivilisasjonens klokskap har derfor sviktet sitt ansvar for det ufødte livet.

Derfor trenger vi en livsvernslov.

Og det ville vært langt mer oppløftende å se på mulighetene som ligger i et stort nasjonalt fellesskap. I Norge – et av verdens rikeste land. Som til tross for at heller ikke vi er forskånet for lidelse, nød og uplanlagte og uønskede graviditeter og forhold som det knapt er mulig å snakke om.

I stedet hadde valgt å stille flest mulig av samfunnets ressurser til rådighet for de svake og sårbare ufødte liv, og deres mødre, menneskelig og materielt.

Dessverre så er det ikke sikkert regjeringens ønske og abortutvalgets konklusjoner ender med dette. For; i tillegg til dem som nå også ønsker abort fram til både uke 18 og uke 22, finnes det en, riktignok svært liten, men gryende bevegelse av personer, både i Norge og internasjonalt, som har tatt til orde for såkalte «postnatal abortion» – det vil si abort etter fødsel. Det er skremmende.

Men, det faktum at det ennå ikke finnes politisk flertall for en livsvernslov må ikke ha som konsekvens at stillheten får råde. Utvidelsen som abortutvalget nå foreslår og som regjeringen både ønsker og bifaller, er derfor uendelig trist og nok et urovekkende tegn på at det ufødte livet nok en gang taper.

Heldigvis er det mange som ikke deler Helse- og Omsorgsministerens glede i dette spørsmålet.

Stor undersøkelse: Derfor velger norske kvinner abort

Biskopene ber regjeringen ikke utvide abortgrensen