35 år siden Berlinmurens fall: Når despoter må gi tapt

Men først spoler jeg ennå åtte år bakover, til 1981. Jeg var 18 år og på bilferie i Øst-Europa sammen med venner.

Rett før vi passerer grensa til Øst-Tyskland, pugger vi adressen til vår kontakt i Praha – en pastorfamilie – og setter høytidelig fyr på huskelappen. Ingen skulle komme i trøbbel på grunn av oss.

Nasjon eller fangeleir?

Vi skal komme tilbake til Berlinmurens fall. Men i forundringen over murens fall, og i forundringen over at det i det hele tatt var mulig å bygge en mur tvers gjennom en av de største byene i Europa, er det lett å glemme at hele Øst-Tyskland en gang var gjerdet inn. Og med langt mer enn en mur.

Grensesonen vi skulle passere den gangen i 1981, var et fem kilometer bredt belte som skilte øst og vest, og det kortklipte gresset, de doble piggtrådgjerdene, vakttårnene, minefeltene og hundepatruljene gjorde et uutslettelig inntrykk på en reisefersk tenåring. Vi var ikke bare på vei inn i et land, forsto vi, men en fangeleir, et sted hvor man kunne bli skutt om man valgte å flykte fra det kommunistiske «paradiset».

Omveltningen

Lite visste vi at grensegjerdene, det politiske systemet og forfølgelsen av troende skulle være en saga blott innen tiåret var omme. Året før muren falt, i 1988, var min kone på ekskursjon til Øst-Berlin i forbindelse med studiene.

På vei fra Vest- til Øst-Berlin måtte en etter en av studentene defilere forbi vaktene gjennom den underjordiske tunnelen ved Checkpoint Charlie. Guidene fortalte selvsikkert om det sosialistiske DDR, og ingenting av det de så og opplevde ga noe hint om at regimet var på vei inn i sine siste måneder.

De begivenhetsrike dagene i november 1989 satt jeg hjemme og gråt. Bildene fra Berlin, inntrykkene av mennesker som hadde vært skilt fra hverandre i årtier og som endelig kunne møtes, den kommunistiske løgnen som ble avslørt, ble for mye for meg.

Plutselig var den forhatte muren blitt historie, en begivenhet som igjen førte til det østtyske regimets fall og samlingen av Tyskland. Og deretter - avviklingen av samtlige kommunistregimer i Øst-Europa og Sovjet-imperiets undergang.

Den store misforståelsen

Det hele berodde på en misforståelse. Demonstrasjonene og den ukontrollerbare strømmen av østtyskere som flyktet via den ungarske grensen hadde ført til at DDR, som Øst-Tyskland kaltes, kjente seg presset til å lempe på de strenge reiserestriksjonene.

Og da en litt klønete pressetalsmann på pressekonferanse som skulle annonsere nyheten kom i skade for å si at han trodde de nye reglene skulle tre i kraft umiddelbart, var det ingen vei tilbake.

Østberlinerne stimlet sammen foran grenseovergangene ved Bornholmer Straße og Checkpoint Charlie og forlangte at portene skulle åpnes. De rådville grensevaktene ga til slutt etter, og de jublende berlinerne strømmet over og møtte venner og slektninger de ikke hadde sett på nesten tre tiår. Det var spontan dans, omfavnelser og en nesten ekstatisk glede.

Men hva skjedde? Egentlig? Hvordan kunne noen av verdens mektigste og mest brutale militærregimer bare gi opp – og med unntak av Romania, som hadde en kort revolusjon med rundt tusen drepte - så å si uten at skudd ble løsnet?

For en som tror på Guds aktive tilstedeværelse i historien, blir det for lettvint å skylde på tilfeldigheter, klønete pressetalsmenn eller økonomiske forhold. «De hjelpeløse blir undertrykt, og de fattige stønner», skriver kong David i salme 12. «Derfor vil jeg reise meg nå, sier HERREN».

Gud er en Gud som handler. Gud responderer på våre bønner. Gud griper inn. Selv om vi kan synes det tar lang tid, har Gud sin egen tidsregning og sin egen plan. Vær sikker.

En ateistisk ære var over

Da Jernteppet falt, avsluttet Åpne Dører sitt engasjement i Øst-Europa. Halve staben ved det nederlandske kontoret gikk av.

Noe som var helt naturlig, siden vårt kall er å støtte kristne som forfulgt. Om ingen forfølges, er Mesterens oppdrag fullført og kan avsluttes. Det var ikke uten følelser, men det var nødvendig. Nå kunne andre ta over.

Jeg tror få av oss er klar over hvor omfattende forfølgelsen og den ateistiske propagandaen i Øst-Europa var. De fleste steder gikk det ikke like vilt for seg som det hadde gjort i Sovjet, hvor 106.000 prester ble skutt under utrenskningene i 1937-38. Men ille var det.

I hele østblokken ble kristne institusjoner stengt eller konfiskert, kristne ble hengt ut i medier eller statlige reklamekampanjer, barn av kristne foreldre ble nektet utdanning og ledere ble arrestert og torturert. Og dette skjedde i vårt nabolag.

En misjonsmark

Problemet er at propagandaen virket. Kirkene ble svekket. Kommunistenes «vitenskapelige ateisme», som besto av mye hat og lite vitenskap, viste seg å virke. Folk sluttet å tro på Gud.

I Tyskland er det stor forskjell på andelen kristne i det gamle Øst-Tyskland sammenlignet med i vest. Før kommunistene kom til makten i øst, var andelen kristne i øst og vest ganske like.

Selv om kirkemedlemskap ikke sier alt, er det kun 20-30 prosent av befolkningen i de tidligere østlige delstatene som er medlemmer av et kirkesamfunn; de øvrige regner seg som ateister eller agnostikere. Tilsvarende tall for det gamle Vest-Tyskland er 60-70 prosent.

Slik er det også andre steder i det gamle Øst. Med unntak av Polen og Romania, hvor andelen kristne har holdt seg ganske stabil, er mange av de gamle østblokklandene blant de mest sekulariserte i verden.

Jeg har selv vært og forkynt i både i det tidligere Øst-Tyskland og i Baltikum. Iveren hos de lokale kristne etter å nå sine egne er stor. Samtidig har de en følelse av å stå alene.

To gode venner av meg har kjent seg kalt til å støtte østtyske menigheten i å vokse og plante nye menigheter. Et Øst-Tyskland som preges av håpløshet og politisk ekstremisme trenger noe annet enn post-kommunistisk ateisme og materialisme.

De trenger varme, tydelige menigheter som kan forkynne om Frelseren og gi håp til de mange som har blitt forført av den ateistiske propagandaen. Og frarøvet sin kristne arv.