Meninger
Å beskytte vår neste
Nayeli, Yuliana og Denisse.
Det het tre kvinner som ble brutalt drept i Ecuador tidligere denne måneden. De ble overfalt på ferietur, brutalt drept og dumpet. Uskyldige, tilfeldige ofre, i rekken med altfor mange andre uskyldige ofre i Ecuador. Landet er rammet av en voldsbølge vi ikke har sett maken til tidligere.
Også da jeg selv besøkte landet som volontør for Misjonsalliansen i 2006 var instruksene tydelige: ikke gå alene, ikke ta offentlig transport, ikke bær med deg kontanter, ikke beveg deg ute etter mørkets frembrudd.
Nå er situasjonen enda verre. Siden 2021 har det vært en eksplosiv økning i væpnede og voldelige ran, gjengoppgjør, bomber og drap. Fra 2021 til 2022 økte forsettlige drap med nesten 90 prosent. Aktiviteten blant kriminelle grupper er nå så høy at myndighetene i april erklærte unntakstilstand og innførte portforbud i enkelte områder.
Kriminalitet og narkotikakriger er i ferd med å rive Ecuador i stykker. Når vold og drap eskalerer, er det de mest sårbare som blir hardest rammet. De blir et bytte for de kriminelle gjengene som rekrutterer nye medlemmer. Når utsatte mennesker blir utpresset eller får tilbud om mye penger i retur, er det vanskelig å si nei.
Narkotika er likevel ikke den eneste årsaken til Ecuadors massive utfordringer. Forskere peker på en uthuling av landets justissektor og massive budsjettkutt som en viktig del av bildet.
Også denne analysen fra Claudia Donoso, en ekspert på ecuadoriansk politikk og sikkerhet, er viktig: «Problemet jeg alltid ser er at regjeringer, når de snakker om narkotika, tror at det er et sikkerhetsproblem. De tror ikke det er et folkehelseproblem eller et sosialt problem.»
Ecuador har store utfordringer innen menneskerettigheter, korrupsjon, helse- og sosialsektoren, og et svakt utdanningssystem. Så lenge det får fortsette slik, er det vanskelig å se en vei ut.
Vi i Misjonsalliansen har arbeidet i Ecuador i snart 30 år. Vi ser at det er noen ting vi kan gjøre som kan utgjøre en forskjell så vi bidrar til å beskytte vår neste.
Vi må særlig fortsette arbeidet med å holde myndighetene ansvarlige. Menneskerettighetene gir alle mennesker de samme rettighetene der man bor. Det er myndighetenes ansvar at innbyggernes rettigheter blir ivaretatt, også i de fattige delene av landet.
Akkurat nå er landet i krise (...) Vi kan be for landet og folket, og stå sammen med dem.
Vi kan også bidra til å bygge robuste og inkluderende lokalsamfunn som står opp for sine rettigheter og mobiliserer mot vold og urett. I Ecuador har vi eksempelvis etablert både et nettverk av kvinner og et nettverk av kirker som jobber med akkurat dette.
Sammen kan vi legge til rette for mer samarbeid og dialog mellom ulike aktører i Ecuador. I voldsspiralen som befolkningen nå opplever, viser det seg viktigere enn noen gang å spille på etablerte møtepunkter mellom våre partnere og offentlige instanser som kommuner, politi, rettighetsinstanser og sentrale myndigheter i Quito.
Vi må også fortsette å slå ring om rettighetene til barn og minoriteter. Ved å tilby barna fritidstilbud i sine nærmiljø, der de møter gode rollemodeller, og ved å ha foreldre som sitter på kunnskap om ernæring, betydningen av skole og barns rettigheter, og som har tilgang til familieinntekt, blir disse barna mer robuste mot rekruttering til kriminelle og voldelige miljøer.
Vi kan også fortelle om Ecuador til venner og bekjente. Akkurat nå er landet i krise. En krise som rammer de fattigste hardest. Vi kan be for landet og folket, og stå sammen med dem.
I et intervju med Dagen fikk Misjonsalliansens regionleder for Latin-Amerika, Solveig Irene Seland, spørsmålet om hvor håpet for Ecuador ligger. Jeg synes hun oppsummerte det godt:
– Hos folket. Den jevne ecuadorianer er full av livsglede og motstandsdyktighet. Men de må stå sammen og få støtte utenfra. Befolkningen opplever at de er i ferd med å miste landet sitt slik de kjenner det. Da er det vårt ansvar som bor i trygge land å vise at vi bryr oss og står sammen med dem.