Å bringe fred i krigstider

Over hele verden har mennesker sett med forferdelse på Russlands angrep på Ukraina. Selv om forvarslene var mange, er forskrekkelsen stor over at angrepet faktisk skjedde. Hvordan møter vi denne situasjonen? Hvordan besvarer vi i hjertene våre den brutale volden og drapene av uskyldige som daglig finner sted i Ukraina?

Et enkelt sveip over massemediene avslører at det ikke bare er fredelige tanker ute blant folk. En av de mest nærliggende reaksjoner i menneskenaturen er nettopp hevn, utløst av indignasjon, sinne, frykt. Vi har lett for å ønske våre fiender minst like ublide skjebner som vi selv utsettes for.

Å navigere i krigens sønderrevne psykologiske landskap med medmenneskeligheten i behold, er alt annet enn enkelt. Vi skal forsvare dem og det vi har kjært, om så med eget liv, men uten å bli revet med av hatets logikk, som bryter ned nettopp alle medmenneskelighetens og kjærlighetens prinsipper. Hvilke nøkler har vi da til «å bringe fred der hatet gror»?

Det blir et grunnleggende valg mellom «himmel og helvete», mellom det som bringer eller opprettholder liv og det som forvolder død, også i et evighetsperspektiv. Vi er heldigvis vitne til små og store heroiske eksempler på godhet: personer som tilbyr husly til fordrevne; mennesker som med livet som innsats bringer mat og medisiner inn i krigssonene, utallige frivillige som stiller opp sammen med myndighetene i å koordinere flyktningstrømmene; det holdes bønnevaker og innsamlinger jorden rundt.

Det slår en at selv en enkel barmhjertighetsgjerning er betydningsfull i åndskampen som pågår mellom det gode og det onde. Jo flere små drypp av godhet mennesker kan sende inn i krigens brutalitet, jo mer håp genereres, jo mer effektivt motarbeides motløsheten og forherdelsen som krigshandlingene forårsaker.

De mange liv som likevel går tapt, de ufattelige ofre det ukrainske folk nå påføres, kan synes meningsløse. Men forenet med Kristi offer på korset – og de mange ukrainske kristne vil vite å sette sitt siste håp til det – er ikke disse ofrene forgjeves, men vil kunne bringe omvendelse også blant angripernes rekker og frelse til dem som i dag åpenlyst forbryter seg mot Guds fredsæle bud.

Vi skal ikke undervurdere inntrykket ukrainernes mot og lidelser gjør på enkeltsjeler blant fienden. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Samtidig skal vi bruke enhver anledning til å vise Ukraina vår solidaritet og yte all hjelp vi makter.