Å forholde seg til konflikter

The United Methodist Church, som Metodistkirken i Norge er en del av, er inne i en krevende tid. Kirkens høyeste organ, Generalkonferansen, som møtes hvert fjerde år og som består av delegater fra hele verden, klarte på sin siste ordinære samling i 2016 ikke å komme fram til noen enighet om hvordan kirken skal forholde seg til ekteskap mellom mennesker av samme kjønn og hvorvidt mennesker som er gift med en person av samme kjønn kan ordineres til prest eller diakon.

Polariseringen i 2016 var sterk og konferansen endte med at saken ble oversendt biskopsrådet. Dette rådet nedsatte en kommisjon som fikk i oppdrag å finne en vei videre for kirken. Rapporten fra denne kommisjonen foreligger nå, og i slutten av februar avholdes det en ekstraordinær Generalkonferanse med kun denne saken på dagsorden.

Uansett hva den ekstraordinære generalkonferansen måtte komme fram til, vil mange bli skuffet, og noen vil sikkert forlate kirken. Det kan ende med at kirken blir splittet.

Mange opplever at denne situasjonen er både krevende og tar unødvendig mye ressurser som heller burde vært brukt til å drive kirke, til å leve ut det som er kirkens misjonserklæring: Å skape disipler for Jesus Kristus slik at verden kan forvandles.

Så bruker vi i stedet ressurser, i form av tid, penger og arbeidsinnsats, på møter og konferanser. Det er derfor grunn til å stille spørsmål som: Hva har møter og konferanser å gjøre med misjon? Er møter alltid distraksjoner fra det som er vår sentrale oppgave som kirke? Er møter nødvendige onder som vi bare må tåle, eller er de også en sentral del av det å leve ut vår misjonserklæring?

Mange med meg er fascinert av den beskrivelsen Lukas gir av apostelmøtet i Jerusalem i Apostlenes gjerninger 15. Dette møtet skjedde på et tidspunkt da misjonsaktiviteten var som størst i den tidlige kristne kirke: Paulus og Barnabas har nettopp kommet tilbake fra sin første misjonsreise og Lukas forteller etterpå hvordan evangeliet sprer seg til Europa.

Men først er det altså en slags «pause» i fortellingen, som ikke handler om hvordan evangeliet sprer seg. Et helt kapittel er avsatt til å fortelle om en vanskelig situasjon som kirken måtte forholde seg til gjennom en konferanse. Denne prosessen leder til en av de tydeligste «misjonsbefalingene» i hele Det nye testamentet.

Historien begynner med «konflikt og et heftig ordskifte» (Apg 15:2). Og selv om Lukas’ fortelling er forholdsvis nøktern, er det all grunn til å tro at konfliktnivået var høyt, frontene skarpe og ordene harde, særlig hvis vi ser på hva slags formuleringer Paulus bruker om sine meningsmotstandere i Galaterbrevet. Denne situasjonen må løses.

Skildringen av prosessen med å finne en vei framover er veldig menneskelig: Ulike mennesker bidrar med sine perspektiver og forskjellige synspunkter lyttes til.

De konsulterer og lytter. Interessant nok kan ingen henvise til en tydelig ekstern autoritet og det virker heller ikke som om Ånden gir noen direkte anvisninger. Kirken er selv overlatt til den harde og vanskelige jobben det er å lytte til hverandre, være i konferanse og nå fram til en løsning som sannsynligvis ikke alle er fornøyde med.

For å klare dette trenger de alle å være i samme rom til samme tid og bruke den tiden de trenger. Det lar seg ikke gjøre å løse denne saken uten å møtes ansikt til ansikt, selv om det medfører et «heftig ordskifte» og, helt sikkert, forvirring, frustrasjon og sinne.

Men i denne situasjonen, den vanskeligste situasjonen den tidlige kirken stod overfor, klarer den å finne en vei videre. Og alle de sentrale lederne bidrar med sine perspektiver: Peter påberoper seg erfaring og fornuft, Paulus og Barnabas vitner om hva de har sett at Gud har gjort og Jakob forankrer dette i skriftene.

Beslutningen fra apostelmøtet ledet til en «misjonsbefaling», et brev som beskriver beslutningen de har kommet fram til og som kommuniserer denne tydelig. Og måten budskapet kommuniseres på, er en modell for all ledelse: Det holder ikke å sende et brev. Å møtes ansikt til ansikt og formidle beslutningen er helt essensielt i et kristent fellesskap. Derfor sendes Paulus, Barnabas, Judas og Silas av gårde.

Beslutningen fra møtet ble bekreftet av måten den tas imot på i menighetene: Alle gledet seg «over den trøsten det ga» (Apg 15:31). Og resultatet kommer i neste kapittel: «Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag» (Apg 16:5).

Jeg synes dette er fascinerende. I en del sammenhenger, både i kirker og økumeniske råd, har man funnet at konsensus som beslutningsform bedre reflekterer kirkens vesen og slik tar mer på alvor hva et trosfellesskap faktisk er, enn det tradisjonelle parlamentariske beslutningsformer gjør.

I 1 Kor 12:12-27 snakker Paulus blant annet om at alle delene av kroppen trenger hverandre. På samme måte som en fungerende kropp er i stand til å integrere alle kroppsdelenes bidrag, fungerer en kirke best når den gjør bruk av alles evner, historie, erfaringer, hengivenhet og tradisjoner.

Måten vi forholder oss til hverandre på i fellesskapet er med andre ord ikke likegyldig. I dette ligger det også en anerkjennelse av og respekt for alles bidrag. Vi vitner om fellesskapet og enheten oss imellom også i måten beslutninger fattes på.

Det å benytte konsensusmetodikk forutsetter derfor en kultur der det finnes vilje til sammen å søke Guds vilje og der man er åpne for Åndens ledelse. Når konsensus er oppnådd, er målet at alle deltakerne skal kunne si, som de gjorde i Jerusalem: «Den hellige ånd og vi har besluttet…» (Apg 15:28).

I dette ligger det en grunnleggende tillit til at Gud kan tale til oss gjennom fellesskapet fordi Den hellige ånd kan lede oss når vi søker å «…forstå hva som er Herrens vilje» (Ef 5:17).

Denne holdningen preget den første kristne kirke. Til tross for mangfold og ulikheter var det en overordnet opplevelse av å være Jesu etterfølgere og partnere i Missio Dei, Guds misjon. Det kommer også til uttrykk i fortellingen om den bitre striden mellom Paulus og Barnabas om Johannes Markus’ rolle, der de to for fredens skyld ble enige om å dra hver sin vei (Apg 15:36-41).

Også i situasjonen der det skulle velges en ny apostel (Apg 1:14-26), i situasjonen der man besluttet at man trengte diakoner (6:1-7) og i forbindelse med Peters møte med de andre lederne i Jerusalem etter opplevelsene hans i Jaffa og Cæsarea (11:1-18) ser vi noe av den samme grunnholdningen komme til uttrykk.

Konsensus preges også av en vilje til å akseptere et uventet utfall dersom det er møtets vilje. Dette handler om at selve prosessen åpner for at nye og kreative perspektiver og løsninger kan komme til uttrykk. Vi som tror på oppstandelsen burde være de første til å innrømme at slutten kan bli annerledes enn hva vi trodde den ville bli på forhånd!

Som kirke må vi ta stilling til saker. Å møtes til møter og konferanser er ikke et nødvendig onde, men noe som hører med til det å skape disipler slik at verden kan forvandles. Det samme gjør det å skrive sakspapirer, utarbeide budsjetter og følge opp beslutninger.

Så er også konflikt en unngåelig del av ethvert menneskelig fellesskap, inkludert en kirke. Det gjelder i store og små saker. Heller ikke apostelmøtet i Jerusalem løste alle saker. Den bitre striden mellom Paulus og Barnabas skjedde rett etter det forbilledlige apostelmøtet (Apg 15:39).

Kirken blir aldri perfekt. Men vi skal alltid gjøre vårt beste i møter, konferanser og i administrativt arbeid. For det er også en del av det å skape disipler slik at verden kan forvandles.