Å gå andre mennesker i møte

Jeg burde ikke gått ut i Vårt Land med et kall til kompromiss i homofilisaken. For det er ikke det jeg mener.

Kompromiss er ifølge ordboken et forlik hvor begge parter slår av på opprinnelige krav, og det vil uavvendelig oppleves som et nederlag for begge sider. Nei, det jeg skulle ønske for kirken – og ikke bare Den norske – er at vi går sammen til et nytt sted i denne saken. Et sted hvor hælene våre ikke har gravd seg så dypt ned at det er umulig å gå andre mennesker i møte.

Men la meg begynne et helt annet sted.

I bergensgaten Marken nr 27 for 15 år siden i går, 11. desember, sa jeg «ja» til han som har vært min ektemann gjennom tykt og tynt siden den gang. Jeg liker ikke å innrømme det, men det er sikkert åpenbart for alle som kan se: Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært uten min mann.

Fordi vi fortsatt er relativt unge (kremt), blir vi ofte spurt om hvorfor vi giftet oss mens andre tok lappen og kjøpte russe-busser. Vi svarer som sant er: Vi tror på ekteskapet – og vi var hodestups forelsket, slik som bare ungdommer kan være.

Med denne biografiske notisen skjønner dere at jeg er som de fleste andre meningsytrere i denne saken: Heterofil og godt gift.

Men for noen av de mest høylytte har slike biografiske notiser ingen betydning i denne saken, for det handler ikke om mennesker og faktiske liv som leves – det handler om Skriftens utvetydighet og autoritet. Menneskene utraderes som irrelevante for sakens kjerne.

For andre i denne debatten synes det like utvetydig at eneste vei til rettferdighet og sannferdig nestekjærlighet er at ekteskapet slik det har blitt forstått gjennom hele kirkens historie, både teologisk og sosialt, redefineres til å inkludere likekjønnede par. Kun da vil kirken likestille disse formene for samliv.

Men med fare for å bli semantisk kverulant: Virkelig? Bli med til et annet sted som jeg, og kanskje flere med meg, kan ha større biografisk affinitet med.

Nylig kunne vi lese et utspill i Korsets Seier om at pinsebevegelsen er i sårt behov for større kjønnsbalanse. De er ikke alene om dette (om enn kanskje relativt sett i større behov enn andre bevegelser). Kvinner i akademia, næringsliv og politikk – ja, kvinner generelt, har som regel en rekke erfaringer med å bli forbigått, patronisert eller forsøkt herset med på grunn av sitt kjønn. Ikke fordi de er inkompetente eller står tilbake for sine mannlige kollegaer, ofte tvert imot, men simpelthen fordi de er kvinner.

Slikt oppleves grovt urettferdig, og fører naturlig nok til at hælene graves dypt ned i jorden, for dette kan vi ikke tillate! Vi må stå på kravene, vi må ikke la oss rikke.

I denne feministiske standhaftigheten faller ofte noen detaljer til jorden, detaljer som faktisk betyr noe. Detaljer som at det å være likestilt ikke nødvendigvis betyr å være identisk. At vi står på samme sted, det være seg innfor sjefen, Gud, makter eller myndigheter, betyr jo ikke at vi på magisk vis står der som identiske personer.

Vi står der som kvinner og som menn, men vi står på samme sted med krav på rettferdig behandling. I praksis innebærer det likevel ikke at alle distinksjoner forsvinner. Det er fortsatt ulike regler med hensyn til en rekke ting både formelt og ikke-formelt, enten det gjelder opptakskrav til Politihøgskolen eller at en gravid kvinne bør få sitte på bussen.

Jeg mener dette feministiske dilemmaet mellom likhet og forskjell har relevans for samtalen om ekteskapet også. Hvordan kirken best kan ivareta forskjell og likhet mellom ekteskap og homofilt partnerskap er et praktisk spørsmål som ligger lenger fremme på veien. Det må nemlig begynne et annet sted. Det må begynne med viljen til å snakke sammen. Den viljen er oftest å spore hos dem som innser sin egen begrensethet i møte med Sannheten, uavhengig av hvor de har posisjonert seg i akkurat denne saken.

Men hva menes egentlig med det? Mangfold er betegnende for kirken, både nasjonalt og på verdensbasis, både teologisk og i praksis. Og i et slikt mangfold ligger det også en form for relativisme. Et eksempel er spørsmålet om skilsmisse og gjengifte. Kan det være at det stormer mindre rundt dette i Dagens lederspalte fordi de fleste kjenner opptil flere som har vært gjennom slike erfaringer og lar denne kjennskapen, mer eller mindre bevisst, prege deres lesning av de «utvetydige» tekstene?

Eller mener Dagen-redaktøren at alle som er uenige med ham i disse spørsmålene ikke er en del av kirken? Hva er «kirke» da?

Hvilket bringer meg til det som var mitt hovedanliggende i min lille spalte i VL, nemlig hva er og bør kirken være? Kan det være mulig for bredden av det norske kirkelandskapet å stå sammen om noe og for noe? For de av oss som er overbevist om at kirken og kristen tro har en viktig rolle i samfunnet fremover, så tviler jeg fortsatt på at samlivsspørsmål fremstår som sentralt og overordnet.

Det sier jeg ikke fordi jeg tror det vil være «befriende» med et kompromiss, ei heller fordi jeg er ute etter «økt gjennomslag» for kirken (vet ikke en gang hva som legges i dette), men av en enkel grunn:

Jeg tror på en hellig, allmenn kirke. En kirke som elsker Gud og mennesker, og som etterstreber å følge Jesus med sine liv og fellesskap. Mer enn det, jeg er glad i kirken og jeg er takknemlig for at det finnes mange og forskjellige kirker i Norge hvor mennesker kan få bli kjent med Guds gode evangelium.

Vi er på vei inn i en kirkehøytid som handler om at Gud kommer oss mennesker i møte og gjør våre menneskelige erfaringer til sine egne.

Det jeg har omtalt som «saken» gjennom hele denne teksten er noe mye mer enn en sak. Det er menneskelige erfaringer som må møtes og høres, fra begge sider av jordet. Dersom Guds ord virkelig er vår felles ledestjerne innebærer det at vi må begi oss ut på vandring, fordi sannheten er sjelden å finne der hvor vi har slått opp teltet vårt og satt hælene i molden, men rundt et barn liggende i en krybbe.

Kompromiss kan være katastrofalt