Å gjøre pride til offisiell norsk flaggdag, er en usedvanlig dårlig idé. Men det kan bli en realitet likevel

Akkurat i det man trodde debatten om pride-flagget nærmest ikke kunne bli mer intens, så kommer forslaget som fyrer opp ordskiftet enda mer.

Ja, spetakkelet rundt det regnbuefargede tøystykket tas bokstavelig talt til et nytt nivå: Det som har med den nasjonale identiteten vår å gjøre, lovverket og det norske flagget.

Tidsskriftet Minerva foreslår i en kommentarartikkel signert av sjefredaktør Nils August Andresen og redaksjonssjef Magnus Nordmo Eriksen å gjøre pride til en offisiell nasjonal flaggdag i Norge.

De går inn for å endre flaggloven slik at pride-markeringen får samme flaggmessige status som for eksempel nasjonaldagen 17. mai, frigjøringsdagen 8. mai og de kristne helligdagene.

Konkret foreslår Minerva-lederne at 11. juni, dagen da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt av Stortinget, skal bli offisiell norsk flaggdag. Derimot er det litt uklart ut fra artikkelen om det er det norske flagget eller pride-flagget som det skal flagges med denne dagen, eller om det overlates til den enkelte å avgjøre. Hvis det er pride-flagget som skal brukes, så må samtlige flaggstangeiere valfarte til butikken på regnbue-jakt.

Her er det åpenbart også penger å tjene for driftige flaggprodusenter.

De som eventuelt måtte tro at dette er et useriøst forslag uten sjanse til å bli vedtatt, gjør klokt i å tro om igjen.

For det første har Minerva-miljøet sterke bånd til partiet Høyre. Det er ikke usannsynlig at dette forslaget kan bli gjort til ens eget av dette eller et annet parti.

Og enda viktigere: Så fort man setter homokamp-stempelet på en sak, så har den en tendens til å gli rett igjennom i vårt politiske system. Se bare på lovforbudet mot konverteringsterapi som ble vedtatt med stort flertall.

Og det til tross for at tunge faginstanser som Advokatforeningen og Redaktørforeningen advarte om konsekvensene blant annet for ytringsfriheten.

Hvis en sak kan klassifiseres som et rettighetsspørsmål for homofile, så trumfer det nær sagt alt annet. Det er erfaringen fra vår nære politiske historie.

Derfor er det klokt å ikke lukke øynene og håpe på det beste, men heller ruste seg med argumenter.

Og de gode nyhetene er at man som pride-flaggdagsmotstander sannsynligvis har et flertall av den norske befolkningen bak seg. I hvert tall viser en ny meningsmåling fra Norstat at halvparten av de spurte mente det «nå var blitt litt mye pride».

Det å gjøre pride til offisiell flaggdag må vel være selve definisjonen på «for mye pride».

Et hovedargumentet mot en slik nasjonal tvungen flagging er at pride er et politisk arrangement og en pågående politisk kamp. Den har ikke den samlende kraften som en nasjonal flaggdag bør ha.

Vi er selvfølgelig klar over de sterke kreftene som prøver å fornekte det politiske innholdet i pride og heller fremstille det som en slags nasjonal dugnad for inkludering og mangfold.

Men det er en tilsløring av hva pride handler om og dermed også av hva regnbueflagget formidler.

Eller som den homofile redaktøren Danby Choi skriver i sin egen avis Subjekt: «Å kalle regnbueflagget apolitisk er en hån mot LHBT-aktivister før oss.»

Og det var ikke bare før at markeringen av pride var politisk, omstridt og splittende. Det er den jo fortsatt i dag. I vår tid kjemper arrangøren bak pride for saker som surrogati, kjønnsskiftebehandling for barn, opphevelse av sexkjøpsloven, innføring av et tredje kjønn, at et ekteskap kan bestå av tre eller flere personer og mye annet.

Dette er sterkt polariserende saker som er inkludert i pride-pakken og som nok mange vil reservere seg mot å flagge for.

1. mai er allerede for enkelte en ganske splittende flaggdag på grunn av dens politiske innhold. Vi trenger definitivt ikke flere slike.

For det er jo også et ganske grunnleggende spørsmål hvor mange flaggdager vi egentlig skal ha. Når man først begynner å åpne for nye flaggdager på disse premissene, så er det nok av kandidater.

Et helt åpenbart spørsmål da, er jo hvorfor den internasjonale kvinnedagen 8. mars ikke har sin egen plass i den norske flaggloven? Kvinnebevegelsens kamp for rettigheter og likebehandling har jo mange fellestrekk med de homofiles. Men de har altså ikke blitt tilgodesett med en flaggdag.

Og hva med andre minoriteter enn LHBT? Samenes dag 6. februar er allerede flaggdag. Men også jøder, romani-folket, romer, kvener og skogsfinner er klassifisert som nasjonale minoriteter i Norge. Og flere av dem har opplevd forfølgelse her i landet, ja, for jødenes del til og med et forsøk på fysisk utryddelse på norsk jord.

Ifølge denne logikken burde jo disse gruppene også være verdt en nasjonal flaggdag? Kanskje det hadde vært passende å bruke 14. mai, den dagen da det jødiske folket fikk sitt egen stat, som norsk flaggdag?

Hvordan ville en offentlig debatt om et slikt forslag sett ut, mon tro?

Og sånn kan vi fortsette nesten i det uendelige. Det kan fort bli et skikkelig slit å ha flaggstang.

Når det gjelder flaggloven, er det med andre ord gode grunner for å ha en konservativ tilnærming. Men det ser det altså ut som det konservative tidsskriftet Minerva har glemt.

Press og påbud om ideologisk flagging – ikke et nytt fenomen

Ålesund snur – nå skal saken opp i kommunestyret