Å ha rett til å endre juridisk kjønn raserer kvinnekampen

Jeg er både maskulinist og feminist. Som feminist ser jeg med stor uro og bekymring på manglende opprop for biologiske kvinners rettigheter. I et samfunn som voldsomt tilstreber å ikke tråkke noen grupper på tærne, er risikoen stor for at man ikke tør å ta de nødvendige og prinsipielle debattene.

En av disse springer ut av loven som gir rett til å endre sitt juridiske kjønn. Loven trådte i kraft den 1. juli 2016. Det er flere betenkeligheter ved denne loven, blant annet at et barn på 7 år kan bytte juridisk kjønn dersom kun en av foreldrene ønsker dette.

Det fremgår av lovens §2 at «personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn». Man kan følgelig lese ut av bestemmelsen at man ikke har noen bevismessige krav for å få endre sitt juridiske kjønn, det er tilstrekkelig at man «opplever» det slik. Dersom man opplever å tilhøre det andre kjønn, har man således rett til å få endret sitt juridiske kjønn.

Og er kommer brannfakkelen. Her kommer det som maner til at biologiske kvinner bør fyre i gang et fakkeltog. Lovens § 6 sier tydelig at det nye juridiske kjønnet «skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter». Forarbeidene til loven fastslår at dette vil gjelde også de regler som angår kjønnskvotering, herunder blant annet til offentlig utvalg og kravet om 40 prosent kvinner i styrene for aksjeselskaper.

Loven gir altså undertegnende rett til å endre sitt juridiske kjønn til «kvinne», og dermed få alle de særrettighetene som tilkjennes kvinner, blant annet i likestillings- og diskrimineringslovens formålsparagraf, studiepoeng og FNs kvinnekonvensjon. Hvis undertegnende skal etablere et styre i aksjeselskap med ni andre kompiser, kan fire av oss bare bytte kjønn. Loven stiller kun til vilkår at fire av oss «opplever» en tilværelse av kvinne. Hvorvidt det er reelt eller ikke, sitter kun personen selv med fasiten på.

Lovens forarbeider viser også til at det ikke er noen begrensning på hvor mange ganger man kan bytte juridisk kjønn. I teorien kan man altså bytte til kvinne før et studieopptak, få tilleggspoeng, også bare bytte tilbake etter et par måneder. Studieplassen, på bekostning av en biologisk kvinne, er sikret!

Det er naturligvis forskjell på hva som er lovlig og riktig i denne saken. At man skal bytte kjønn for å holde kvinner utenfor, er nok ikke etisk forsvarlig. Jeg tror ikke politikere har skjønt hvilken adgang de åpnet med loven i 2016, og hvor kompromitterende den kan være for biologiske kvinners likestillingskamp.

Jeg tør nesten ikke spekulere i hvilke konsekvenser åpningen for et tredje juridiske kjønn vil ha for samfunnets likestillingsarbeid. Den tid, den sorg.