Å kalle seg kristen eller å leve som en kristen?

I Apg 11,26 finner vi dette så velbrukte ordet og kanskje vi kan si misbrukte ordet. Etter grundig bibelundervisning i Antiokia ble omvendte menneskers liv mer og mer lik Kristus i ord og gjerning. Ordet kristne er en omskrivning av det greske ordet christianos. Det var i utgangspunktet negativt ladet i allmennhetens øyne, da de ble sett på som Jesus-fanatikere eller mennesker som lignet Kristus.

I dag er det mange som kaller seg kristne, men betydningen er veldig utvannet: «Oppvokst med kristendommens lære.» «Døpt i kirken.» «Har min barnetro intakt.» «Tror det finnes en Gud eller en høyere makt enn meg selv» osv.

Ofte kan vi høre kjente personligheter eller folk i høyere posisjoner kalle seg kristen. I neste åndedrag kommer det en saftig glose/ed. Eller man går fra salmesang til puben for å roe ned med noen halvlitere. En lever sammen seksuelt før ekteskapet som den største selvfølgelighet, men gjør også krav på fullverdig aktivt medlemskap i den kristne forsamlingen der en tilhører.

Det er nesten så en tenker og tror at hvordan jeg lever eller hva jeg sier ikke har noen betydning, bare jeg kan si at jeg er en kristen.

Det er viktig å påminne hverandre om at enten understreker jeg evangeliets innhold og kraft gjennom livet mitt, eller så stryker jeg over min bekjennelse med det livet jeg lever.

Utgangspunktet er greit. Vi er alle syndere pga. fallet i Edens hage og vår skrøpelige natur som i egen kraft ikke vil eller kan underlegge seg Gud.

Et møte med Jesus gir oss del i en ny guddommelig natur. Guds ånd tar bolig i meg. Jo mer Guds ånd får prege mitt liv, jo mindre blir det av de tanker og lyster som preget mitt liv før, lærer Galaterbrevet oss.

Vi har gjort opp med oss selv at vi er ferdige med det livet som preget oss før. Vi har latt oss døpe og blitt reist opp for å vandre et nytt liv med Jesus som Herre (Rom 6). Det er ikke jeg som lever lenger, men Kristus som lever gjennom meg,sier Gal 2,20.

1 Peter 4,1–5 vitner om et annerledes liv som får folk til å undre seg. Dette annerledes livet vitner om Guds eksistens og kraft samtidig som det skaper forakt, og noen ser på oss som jesusfanatikere (kristne).

Dette annerledes livet i ord og prioriteringer gjelder oss alle. Ingen kan skjule seg bak titler av politisk rang eller åndelige titler. Faktisk er det slik at jo mer ansvar en innehar og jo flere folk som berøres av vår tilstedeværelse, jo viktigere er det at livet understreker ordene/bekjennelsen.

1 Tess 5,20–21. Forakt ikke. Prøv alt. Hold fast på det gode. Selv den profetiske tale som av mange sees på som det mest åndelige av alt, skal etterprøves i en rett ånd. Det er lov å sile bort alt det som sniker seg inn fra mennesker og så holde godt fast på det som er av Gud. Dette er ikke å være i besittelse av en kritisk ånd, men derimot å være sunn i troen. Åpen for Gud, men vi vil bare ha det som er Gud.

Å dyrke mennesker som avguder enten de bærer åndelige titler eller politiske titler er direkte usunt. Uansett hva de titulerer seg som eller hva de sier, er de like forpliktet på Ordets grunn som alle og enhver, så lenge de tar kristennavnet i sin munn. En apostel eller profet kan ikke tillate seg mer enn vanlige kirkegjengere, selv om tittelen skinner i folks øyne. Det han sier og gjør skal kunne forsvares/forklares ut fra Skriften og ikke trender i tiden.

En presidentkandidat kan heller ikke lire av seg hva som helst bare fordi han har makt og skal erobre mer makt. Jeg har ikke mandat eller kunnskap nok til å forstå den amerikanske valgdebatten som pågår. Men i et åndedrag si at en er kristen og i neste åndedrag kalle motkandidaten for mentalt tilbakestående, er så langt over streken og demoraliserende som det går an. For en «kristen» er ikke alt lov bare fordi en driver valgkamp. En er like forpliktet da som ellers å fremstå som en som etterstreber seg på å ligne Kristus i måten å tale på og omtale andre på.

Så er ikke tanken å kaste stein når en selv sitter i glasshus. Jeg blir bare så ufattelig trist når jeg ser og hører at mange skiller liv og læren til de grader.

Har ordet jesusfanatiker blitt et skjellsord også for oss kristne? Er det derfor vi på død og liv må prøve å være så lik verden som mulig? Skille oss minst mulig ut slik at vi unngår motstand og forfølgelse?

Vi er på full fart inn i en tid der gråsoner i våre liv fort vil ta oss over på den brede vei.

Det er tid for å søke tettere inn til Jesus/Ordet og la hans oppstandelseskraft gjøre oss frimodig som aldri før, og være stolt av å bli kalt en jesusfanatiker (en som ligner Kristus i ord og livsstil).

Vi er blitt livredde for å støte eller såre noen

Jeg er først og fremst en som tror på Jesus