Å knuse en minoritet

Vi lever i en tid og i et land som er i rask endring. Noen klapper seg på skulderen, og kaller det for framskritt, mens andre skimter mørkere skyer i horisonten.

For det er mange mørke skyer omkring oss, med krig og økende fiendskap i store deler av vår lille verden. Ufattelig mye meningsløs lidelse og urett som rammer hjelpeløse mennesker hardt på nesten alle kontinenter.

Så skjer det noe i et hjørne av verden blant de som elsker å kalle seg selv for en fredselskende nasjon. I «fredens sak» er vi i ferd med å knuse våre egne, ja, en liten minoritet – gjennom holdninger, handlinger og skingrende, taktfaste rop.

«Ingen sionister i våre gater», er kravet.

Man kunne jo vel så godt ha sagt det likefram. «Ingen jøder i våre gater.» Men det vil ingen si høyt, for alle – både kommunister, sosialister, islamister og nasjonalister sier alle det samme. «Vi er selvsagt ikke antisemitter – jødehatere.» «Vi liker jo jøder, men hater bare alt de representerer og tror, og er, og selvsagt Israel.»

Forfatteren Tanja Michelet vokste opp i det venstre-radikale miljøet i Norge. Noe av det som hun beskriver som karakteristisk, er det bemerkelsesverdige fraværet av hjertelag. Alt var svart-hvitt eller enten-eller, og hadde ingen nyanser. Ideologi trumfer menneskelighet.

Bare hos noen få, som hos fiskerkonene i Lofoten, møtte hun ekte smil og åpne armer. Mangelen på hjertelag og menneskelighet fikk følger for Michelet.

«Noe var knust inni meg. I bitte små biter.»

Nå snakker vi om noe annet enn et lite venstre-radikalt miljø, men om holdninger og handlinger som har blitt «mainstream» i store deler av alle samfunnslag. Og med mange paradokser å se.

Noen av de som flagger fargerike bannere og feirer at «størst av alt er kjærligheten», framstår rundt neste hjørne som kalde og hjerteløse.

Som da noen få jødiske kvinneaktivister møtte en stengt dør på selveste kvinnedagen, når de sammen med resten ønsket å markere avsky mot overgrep og voldtekt av kvinner. Problemet var bare at de voldtatte de pekte på var jøder.

Eller i alle aksjonene og protestene der vi ser det forunderlige «kysset» mellom sosialismen og islamismen når det gjelder jødene, eller sionistene, som de kalles.

Eller når den norske kultureliten, som kjenner musikkens kraft til å løse spenninger, bygge broer mellom motparter – og gi lys og glede til demente, krever boikott – av jøder.

Ingen sionister i våre gater, ja, men hvor skal de da dra? Til Israel eller …?

Eller jeg selv? Hvor skal jeg dra?

Henrik Wergeland skrev diktsamlingen «Jøden», der ett av diktene heter «Julaftenen». Vi møter der den gamle jøden Jacob som trosser vinterstormen til fots for å bringe hårpynt til de feststemte jentene i bygda. På veien finner han et bortkommet barn, som han berger med seg.

Når den kalde jøden står ved døren og vil inn, nekter de å lukke opp for ham. Først neste morgen finner de ham liggende ved døren, ihjelfrosset. Men under frakken, klamrende rundt halsen hans, henger en liten jente. Det er Margrethe, deres egen datter.

Hun var omfavnet av jødiske kjærlige armer og en gammel frakk, som ville gi liv og vern til den hjelpeløse, men jødens død ble også hennes død.

Den lille jenta er den norske folkesjelen – vårt eget og eneste avkom og framtid – som nå er i ferd med å ligge der, iskald og død.

I humanismens skygge