Hendene våre møttes, og foldet seg, tenåringen og jeg. Så satt vi der helt stille, på balkongen. Et lysglimt på en nesten skyfri himmel. Midt i en prat om sommergleder, og om det man gruer seg til som tenåring.
Himmel på jord. En nåde så stor. Vi er ikke alene her vi bor.
Det kom ikke flere fallende meteorer. Men vi har fred. I natten. Og når de krevende dagene kommer.
