Å møte våre barn med forståelse er viktig. Men det er ikke det viktigste.

Vi er en foreldregenerasjon som har fokus på validering av barna våre. Intensjon bak er å se barnet «der det er», møte det empatisk og gi det opplevelsen av å bli forstått.

Mye godt i det. Men har vi kanskje fått litt for god sving på pendelen bort fra autoritær atferds-korrigerende oppdragelse? Har oppgjøret med «barn skal sees og ikke høres» blitt til «barna skal høres til foreldrene selv ikke ser klart lenger»? Jeg bare undrer meg høyt sammen med deg.

Jeg er midt i en gammel klassiker, «Seven habits of highly effective people». Stephen R. Covey beskriver her ulike aspekt ved ledelse; lederskap og administrasjon.