Å møte våre barn med forståelse er viktig. Men det er ikke det viktigste.

Vi er en foreldregenerasjon som har fokus på validering av barna våre. Intensjon bak er å se barnet «der det er», møte det empatisk og gi det opplevelsen av å bli forstått.

Mye godt i det. Men har vi kanskje fått litt for god sving på pendelen bort fra autoritær atferds-korrigerende oppdragelse? Har oppgjøret med «barn skal sees og ikke høres» blitt til «barna skal høres til foreldrene selv ikke ser klart lenger»? Jeg bare undrer meg høyt sammen med deg.

Jeg er midt i en gammel klassiker, «Seven habits of highly effective people». Stephen R. Covey beskriver her ulike aspekt ved ledelse; lederskap og administrasjon.

Å være et lederskap vil si å se de lange linjene, ha fokus på målet og få de du leder med på visjonen. Å administrere vil si å lede de praktiske oppgavene og veien fremover.

Se for deg en flokk midt i en tett jungel. De administrerende lederne organiserer arbeidet med å komme seg gjennom de tettvoksende palmegrenene og andre buskvekster.

Lederskapet er de som klatrer opp i toppen av en palme, har oversikt over jungelen og om man i det hele tatt befinner seg i riktig jungel.

Fritt oversatt fra Mr. Covey: «Jeg er overbevist om at ofte er også foreldre fanget i det administrerende paradigme, tenker på kontroll, effektivitet og regler fremfor retning, mening og familiefølelsen».

Jeg føler meg truffet! Mye av vår hverdag går med på å sette grenser for skjermbruk, prøve å få ungene til å bidra i familielogistikken, mekle i konflikt, lage mat og følge opp at aktive gutter spiser nok. Organisere, oppdra, trøste, kose og være hands-on barnas behov til enhver tid.

Vi går oss ofte vil i jungelen, og det snevre fokuset på akkurat her og nå, gjør oss blind for hvor vi egentlig vil med det vi gjør.

For kan vi snakke litt om Fornite? Dette sosiale dataspillet «alle får spille» hvor barn sitter og skyter vennene sine på barnerommet. Her gikk vi oss helt vill i feil jungel!

Og det startet med det vi kan kalle en validerings-glipp. Vi lot oss fanget i ønsket om å være forståelsesfulle foreldre og falt i fellen «alle andre får lov».

Denne setningen aktiverer de fleste foreldres styrende frykt: Vil grenser skade mer enn det gagner?

Blir barnet mitt ensomt om jeg sier nei? Er det nå jeg skaper traumet som vil følge barnet videre i livet?

Kanskje satt litt på spissen, men vi som foreldre er den første generasjonen foreldre som må navigere oppdragerrollen i mange digitale jungler. Med et ønske om å møte og validere barna, kombinert med et fokus på å være tydelige grensesettere, prøver vi å skape trygghet for barna i en jungel av farer hvor vi selv ikke har oversikt i det hele tatt.

Vi sa ja til Fortnite da vår eldste var gammel nok til å spille. Flere av kompisene spilte sammen på nett etter skoletid, og spillet var et hyppig samtaletema på skolen.

Vi ønsket i utgangspunktet ikke å ha denne type spill i huset, men samtidig ønsket vi å lytte til vår sønns behov for å være en del av gjengen. Aldersgrensen er 13 år, og som mange andre foreldre var vi også naive nok til å tro det var et godt nok grunnlag for et ja eller nei.

Vi sa ja med forbehold om daglig tidsbegrensning på spilletid og at det ikke måtte gå utover andre aktiviteter og gjøremål. For oss var dette et kompromiss vi kunne leve med, det samme var det for vår sønn.

Helt til vi innså at grenser for spilletid ikke var nok. Vi måtte opp i palmen. Vi hadde mistet helt oversikten etter ørten diskusjoner rundt forlenget spilletid fordi man var «midt i et game!!»

Da så vi at vi var i helt feil jungel. Fornite skaper mer enn avhengighet. Det skaper en kultur, det former kommunikasjonen mellom barna og det preger temperamentet.

For å være en sosial arena for barna våre, gjør spillet en elendig jobb i å utruste dem til å bli gode medmennesker, empatiske venner og kreative lekekompiser.

Fornite er bare én av mange jungler barna bør holdes borte fra. Det hjelper ikke at vi er aldri så god på å rydde vei med gode grenser, når det ikke vil føre dem til noe godt i det store bilde.

Kjære foreldre (og besteforeldre): La oss klatre opp i palmene og ta et allmøte sammen der.

Vi vet at vi deler samme perspektiv og en lengsel etter en skjermfri barndom for barna våre. Men vi står alle i den samme utfordringen;

En digital realitet som stadig serverer nye jungler vi enten må navigere oss gjennom eller rundt!

Vi må snakke sammen om det. Hva gjør den digitale verden med barna våre?

Ta det opp på foreldremøte, høre med foreldre til dine barn hva de tenker. Tør å ta kjipe valg, og få med deg flere til å gjøre det samme.

Å møte våre barn med forståelse er en viktig verdi. Men den må ikke gå på kompromiss med en av våre viktigste oppgaver; Å beskytte barna våre!

Her må vi ikke lytte oss blinde, men utøve lederskap som leder til et verdibasert liv i den analoge verden. Og vi må gjøre det sammen!