Å overdøve det smertefulle med «vannkanoner av positivitet» er ikke å lytte

– Hva gjør vi når noen deler noe smertefullt?

Vi lytter. Vi rommer det «den andre» betror oss. Når noen deler, viser de oss tillit. De har tillit til at vi forvalter det de deler godt.

Det handler om å anerkjenne de det gjelder, og det de forteller. Deres historie blir «gyldiggjort».

– Hva gjør vi IKKE når noen deler noe smertefullt?

Vi avbryter dem. Vi forteller en annen historie. Vi forteller at vi har hatt det godt. Vi gir inntrykk av at deres historie konkurrerer med vår. Vi forsøker å «balansere» det onde. Vi gir inntrykk av vår historie blir forstyrret av andres negativitet.

– Hva skal til for at noen våger å dele noe med oss?

Vi må ha vist evne til å romme både gode og onde historier.

– Hvorfor opplever noen som har hatt det godt seg stigmatisert ved at noen forteller at de har hatt det ondt? Har «de heldige» rett til å innta offerrollen?

Som sjelesørger og medmenneske har jeg begått mange feil. En av mine største feil er mine forsøk på «overdøve» det smertefulle med «vannkanoner av positivitet».

Når dette skjer, lytter jeg ikke. Jeg bidrar til å gjøre det onde enda ondere.