«Å, så du støtter ikke Israel?»
Om vi mener at norske medier generelt underkommuniserer Israels sak, kan ikke svaret vårt være å underkommunisere palestinernes sak, skriver Tarjei Gilje på lederplass.
Knapt noen emner skaper det samme engasjementet blant leserne våre som Israel. Noen går etter hvert lei, andre kan nesten ikke få nok. Når situasjonen er så intens som den er nå, er det naturlig at vi både på kommentar- og reportasjeplass vier oppmerksomhet til den vedvarende konflikten mellom Israel og palestinerne.
MIFF-leder Conrad Myrland spurte på Facebook torsdag kveld hvordan folk synes norske medier dekker konflikten i forhold til tidligere. Det kommer neppe som noen overraskelse mange av dem som svarte så nokså mørkt på akkurat den saken.
Annonse
Også for oss i Dagen er det utfordrende å velge innfallsvinkler når situasjonen er som den er. Støtten til Israel er noe av det som aller mest har definert Dagen gjennom mange tiår.
Les også: Til dem som fordømmer Israel
Og denne arven er vi stolte av. Dagens linje har sin aller dypeste begrunnelse i Guds utvelgelse av jødefolket og formaningen til å trøste dette folket (Jes 40).
Grunnleggende har støtten derfor et åndelig utgangspunkt. Men når det gjelder konkrete politiske spørsmål, må vi være varsomme med hvordan vi bruker Bibelen. Vi skal være frimodige der Bibelen gir oss grunnlag for det, men samtidig ikke bruke Bibelen til støtte i spørsmål hvor Bibelen ikke uttaler seg. I hovedsak argumenter vi derfor politisk når det gjelder politiske spørsmål – også om Israel.
Dagens lesere er vel kjent med at vi vurderer hovedstrømmen av norske medier som for lite opptatt av å forstå og forklare Israels opplevelse av virkeligheten. Med dette utgangspunktet ser vi det som vår oppgave å nyansere bildet. Men det er ikke likegyldig hvordan vi gjør dette.
Et viktig prinsipp må være at vi ikke korrigerer ubalanse med ubalanse. Med andre ord: om vi mener at norske medier generelt underkommuniserer Israels sak, kan ikke svaret vårt være å underkommunisere palestinernes sak. Hvis naboen min gjør noe galt mot meg, rettferdiggjør ikke det at jeg gjør noe galt mot ham.
Dette er ganske elementær etikk. Vi må naturligvis etter beste evne prøve å formidle et helhetlig bilde av den virkeligheten vi ser. Hva andre medier gjør eller ikke gjør, får være deres sak. Vi står ansvarlige for våre egne valg.
Nylig var jeg innom et av sommerens mange kristne stevner. Mens jeg satt og hadde en prat med en venn, kom det en kar bort og spurte vennen min om han kunne tenke seg å skrive under på et opprop for Israel.
Annonse
Vennen min forklarte at han som pastor ikke fant anledning til å skrive under på politiske opprop. «Å, så du støtter ikke Israel?» var svaret han fikk. Men det var jo slett ikke det pastorvennen min hadde sagt. Han støtter Israel i høyeste grad, men ville ikke skrive under på akkurat dette oppropet. Slik kan en gruppe som føler seg urettferdig behandlet i storsamfunnet ende opp med å definere ganske stramt hvem som er innenfor og utenfor. Det kan få direkte urettferdige følger.
Jeg er 33 år og har vært i Israel 16 ganger. Jeg tror ærlig talt ikke det er mange i landet som slår den. Dette er selvsagt ikke ensbetydende med at jeg vet alt som er å vite om Israel, jeg blir snarere ofte slått av hvor lite jeg vet. Men det sier kanskje noe om et visst interessenivå. Av alle de ulike stoffområdene vi skriver om i Dagen, er det få som har berørt meg så sterkt følelsesmessig som nettopp dette. For eksempel har jeg ganske mange ganger blitt sint av NRKs reportasjer.
Men dette sinnet kan fort bli destruktivt. Noe lignende så vi antakelig i opprettelsen av Facebook-gruppen mot Sidsel Wold denne uken. Wold, som har bakgrunn i organisasjonen Med Israel For Fred, blir kanskje gjenstand for ekstra hard kritikk nettopp fordi man kunne forvente noe annet av henne. Hun har også sagt åpent at hun tar følelsene mer i bruk enn en del mannlige kolleger gjør.
Dermed legger hun ikke alltid like godt skjul på sympatier og antipatier i rapporteringen. Det er naturligvis helt legitimt å ha oppfatninger om den jobben hun gjør som journalist. Men det hun forteller om de tilbakemeldingene hun får, er ikke egnet til å styrke Israels sak i Norge.
Hamas er en terrororganisasjon. Hamas er undertrykkende og jødefiendtlige. Det er ingen grunn til å legge skjul på dette. Tvert imot. Men det er likevel en tragedie hver gang et barn i Gaza blir drept. Israel har rett til å forsvare seg. IDF fortjener ros for å gjøre det de kan for å minimere sivile tap. Gazas mødre får likevel ikke barna sine tilbake. I denne spenningen lever konflikten. Det kan vi ikke legge skjul på.
