Å salige stund uten like

For den som har fått ta imot Jesus Kristus er ingen ting mer passende enn takknemlighet, beundring og lovprisning i møte med Frelseren.

De fleste av deltakerne på Lovsang 18 er frivillige som gjør en trofast innsats i og rundt lovsangsteam rundt i mange av landets menigheter. Det er all grunn til å tenke stort om den tjenesten de utfører. Sangen og musikken har spilt en viktig rolle i kristne gudstjenester gjennom hele kirkens historie.

Samtidig er det er verdt å tenke over hvordan lovsangen fungerer i ulike slags kristne møter og gudstjenester. For noe av det som ser ut til å prege den moderne lovsangen handler om mer enn summen av ord og toner. Lovsangen fungerer både som meditasjon, som helliggjørelse, og til dels også som skriftemål.

Det er noe veldig vakkert ved dette. Gud kan ikke gripes fullt ut verken av våre tanker eller våre ord. Heller ikke av våre toner. Men sangen og musikken kan hjelpe oss til å nærme oss Ham. Da er lovsangen på sitt beste. Samtidig kan lovsangen også bli et mål i seg selv, et følelsesmessig kick, eller en dose virkelighetsflukt. Da er det grunn til å være på vakt.

Det er også grunn til å spørre om selve begrepet «lovsang» noen ganger fungerer begrensende med tanke på de ulike sjangrene innen kristen sangtradisjon. Det er ikke bra hvis lovprisningssangene er de eneste som får plass i kristne samlinger. Og slik er det heldigvis som regel ikke. Vi trenger også sanger som i større bredde og dybde beskriver Gud, som formidler evangeliets budskap og som setter ord på menneskers noen ganger kampfylte og smertefulle forsøk på å leve sammen med Ham.

Foran den første nasjonale konferansen som lovsangsledernettverket Lovsang.no arrangerte i 2015 intervjuet jeg Vidar Kristensen, som blant annet hadde ansvaret for utarbeidelsen av den nyeste Salmeboken. Han er en av landets fremste eksperter på salmer og kristen sang. Det jeg husker best fra dette intervjuet var hvordan Kristensen flere ganger tonet ned spenningen mellom salmer og moderne lovsang. Han var opptatt av å vise hvordan også hengivelsessangene og lovprisningen hadde dype røtter i den kristne sangtradisjonen.

Når vi ser rundt oss i Kristen-Norge i dag, ser vi at sang og musikk fungerer samlende på en måte vi ikke har sett det på ganske lenge. For et par generasjoner siden hadde flere kirkesamfunn sine egne sang- eller salmebøker, og man kunne ofte fastslå hvilken sammenheng man befant seg i ut fra det musikalske repertoaret. I dag er ikke det like enkelt, noe også revisjonen av Salmeboken illustrerer.

Hvorvidt man vurderer dette som positivt eller negativt vil nok komme an på hvordan man tenker om kristen sang og musikk, ikke minst i gudstjenestesammenheng. Fra et pragmatisk ståsted er det lett å peke på positive effekter. Fra et liturgisk eller hymnologisk ståsted er bildet mer sammensatt. Men i det minste skulle det være positivt at veien fra den ene menighetsfamilien til den andre har blitt kortere, slik at gode og egnede sanger som blir skrevet i én sammenheng lettere kan komme i bruk også hos andre.

Et viktig spørsmål er likevel hvilke prosesser som finnes når nye sanger skal tas i bruk. Blir tekstene vurdert teologisk? Blir melodiene vurdert med tanke på egnethet i forsamlingssammenheng? Begge deler er blant de viktige spørsmålene som et ansvarlig kristent lederskap bør stille seg når det gjelder sangens plass i kristne møter og gudstjenester.

Der jeg satt på bakerste benk under ledersamlingen som fredag innledet Lovsang 18, var det likevel beundring og takknemlighet jeg kjente mest på. For visst må vi snakke sant om både kulturelle og mer spesifikt teologiske utfordringer. Men i møte med veteraner som Jan Honningdal og Arild Stav, med David André Østby og Øistein Øvergaard, med Anders Skarpsno og Marie Hognestad - blant mange andre - får jeg mest lyst til å si takk og heia.

En kirke uten lovprisning er ingen kirke. Det betyr ikke at den stilmessige profilen kan være hevet over debatt. Og den moderne lovsangstradisjonen trenger fortsatt å styrke kontakten med røttene i kirkesang og -musikk. Men enhver tid har sine sanger. Noen overlever, de fleste gjør det ikke. Dette står ikke i veien for takknemligheten i hjertene som har fått del i den salige stund uten like, som har fått møte den levende Frelseren og vil synge om hans storhet og skjønnhet.