Å samles om intet
PDK er ikke bare et parti uten noen politikk, det er også et parti så å si uten politikere.
Tomas Moltu, denne svært forhenværende KrF-politiker som, i likhet med de fleste som melder seg inn, har gjort lynkarriere i sitt nye parti PDK, mener tiden er inne for norske kristne til å samle seg rundt hans eget parti (Dagen 28. august).
Annonse
Hva de skal samle seg om, lar han klokelig være å utdype. Metaforen som han bruker om KrF – «keiserens nye klær» – slår da også som en tung rekyl tilbake på ham selv og det partiet han så nidkjært kjemper for.
For alle som følger noenlunde med, er jo tydelig til overmål at PDK ikke bare er «uten klær», som keiseren i eventyret, det er heller ingen «keiser» å se noe sted i dette systemet; knapt nok en hoffnarr. PDK er ikke bare et parti uten noen politikk, det er også et parti så å si uten politikere.
Etter å ha stilt til valg fire ganger, klorer partiet seg fremdeles fast i nedre halvdel av den første promillen når det gjelder oppslutning. Tross en forholdsvis kort historie har partiet allerede opplevd flere splittelser, sentralstyrer som har gått i oppløsning og inn- og utmeldinger av partiet i et halsbrekkende tempo.
Ved valget i 2015 fikk partiet valgt inn tre kommunestyrerepresentanter, fordelt på like mange kommuner. Senere har omtrent like mange som var valgt på andre lister valgt å holde sine velgere for narr ved å melde seg inn i PDK. Det betyr ikke at disse «representerer» PDK i sine kommuner. Man kan ikke «representere» et parti man ikke har stilt til valg for.
I tillegg har minst en av de som faktisk ble valgt fra PDK meldt seg ut av partiet, og er nå uavhengig representant. Dette kaoset er det altså Tomas Moltu oppfordrer de kristne velgerne til å samle seg rundt. Det kommer selvsagt ikke til å skje. Så brutalt det enn kan høres: Kristne velgere har bedre vett.
De kristne velgerne sprer sine stemmer jevnt ut over hele den norske partifloraen. Det får være opp til den enkelte hva man gjør med den ene stemmen man har og kan bruke hvert annet år. Selv stemte jeg første gang ved stortingsvalget i 1973 og har ved alle valg stemt på dette partiet, med unntak av to ganger. Den ene gangen fordi jeg var kommet flyttende fra utlandet såpass sent at jeg ikke var med i manntallet, den andre gangen stemte jeg rett og slett på et annet parti. Når jeg har stemt KrF ved såpass mange valg, er det ikke fordi partiet heter hva det heter, men fordi det har en politikk som jeg er mest enig – alternativt minst uenig – med.
PDK er ikke den første politiske gruppen som har forsøkt å gjøre politikk til en kappleik i kristelighet. Appellen disse gruppene har hatt til velgerne har vist seg å være den samme hver gang: Et sted mellom «nesten noe og absolutt intet», som Nils Kjær formulerte det.
Jeg støtter gjerne en appell til kristne velgere om å samle seg om et parti. Men det må være et parti som driver med politikk. Det kan man ikke si om Tomas Moltu og hans lille sekt.
