Debatt
Å se det fullkomne i det ufullkomne
Publisert
Sist oppdatert
Å leve og vandre som kristen avslører ofte en slags dobbelthet som kan være vanskelig å forholde seg til. 2 Kor 4,7 beskriver det som en skatt i et leirkar.
Romerbrevet 7 beskriver det som en kamp i mennesket om det nye livet i Kristus (skatten) skal få skinne eller om det er leirkaret som skal bli det dominerende som folk legger merke til (henger seg opp i). Jo mer vi blir Kristus-fokusert, jo mer er det skatten folk ser og blir velsignet av (Rom 8).
Annonse
På den ene siden er vi skjult med Kristus i Gud. Ja, vi er hellige og ulastelige i Kristus. Når Gud ser på oss, ser han Kristi stedfortredende død og Kristi oppstandelse til vår rettferdiggjørelse (Rom 5,1).
På den andre siden er Bibelen tydelig på at livet vårt er en kontinuerlig prosess der Kristus gradvis vil vinne mer og mer dominans i vårt liv (blir mer kristuslike) i vår vandring) Se Kol 1,23; Kol 3,1–16; Fil 1,6–7 og Ef 5,26–27.
Det gjensidige kjærlighetsforholdet mellom mann og kvinne i et ekteskap som får fram det beste i begge to, er et bilde på kjærligheten mellom Kristus og oss.
Jo mer vi tar imot og lar oss bli elsket av Kristus, vil det bli et gjensvar i våre liv der vi vil leve vårt liv for ham (lengsel etter å leve etter Guds ord).
Hele min vandring som troende kan jeg se tilbake på viktigheten av at noen trodde på meg og heiet på meg selv om jeg var ung og manglet mye av det som bare erfaring kunne gi meg. De så en skatt skjult blant mye annet. De våget å anerkjenne og tro på og gi Herrens tjener en løpebane å løpe på.
Først og fremst trodde Herren på meg og kalte meg som ung gutt. Visste lite jeg hva det ville innebære, men det var nok til å beskytte meg fra å ta dumme valg som kunne ta meg bort fra kallet.
På teltmøter i 1983 i Norheimsund/Øystese fikk kallet sakte utvikle seg under min brors vinger som da var hovedtaler. Jeg monterte benker og gikk på husbesøk, solgte kassetter og bøker og ønsket velkommen og ledet/vitnet på noen møter. Disse mange ukene og sene nattetimer med Jesus-lengtende mennesker ga meg smaken på noe
På et av disse møtene dukket det «tilfeldigvis» opp en broder fra en annen kirke en kveld jeg vitnet. Etter møtet spurte han om jeg ville komme og forkynne hos dem. Jeg sa at tale var uaktuelt, men et lite vitnesbyrd kunne jeg dele. Likevel sto navnet mitt i avisen som søndagens taler. Den kommende natt var det lite søvn og mye bønn, kan man vel si. Tenk at han trodde på skatten i det unge leirkaret.
Annonse
Kallet ble sterkere. Til slutt skrev jeg brev til mange frimenigheter i regionen og fortalte om meg selv og det jeg trodde var et kall. Jeg spurte om noen ville gi meg en sjanse. Av sju eller åtte frikirkesammenhenger var det én som svarte. Han ringte meg og sa: «Da jeg leste brevet, kjente jeg straks i hjertet at du skulle komme.» Slik ble det, og nå rullet ballen fortere.
I 1984 fikk jeg en overraskende henvendelse. En anerkjent misjonær og pastor som spurte om jeg ville vikariere som pastor i ett år for ham mens han var ute på misjonsmarken. Jeg visste lite hva jeg/vi gikk til, men svarte ja. Hvordan kunne han betro meg en slik oppgave? Jeg forsto det ikke da og ikke nå heller, bortsett fra at han kanskje så noe fullkomment i den ufullkomne Jan Helge.
Slik kunne jeg fortsatt. Skoene virket alltid større enn føttene som skulle opp i skoene.
Da jeg mange år senere for alvor forsto at hyrdefunksjonen var noe jeg måtte ta seriøst, skjedde det igjen. Begravelser var for meg en kjempeutfordring. Tanken på å lede en kirke og ta ansvar for begravelser og å møte sørgende var i mine tanker som Mount Everest å forsere.
I dag kan jeg si at jeg er takknemlig for at jeg fikk begynne som en tilskuer i benkeraden for å se og lære.
I dag opplever jeg at slike triste dager kanskje er noe av det som gir mest berikelse tilbake. Det å få det privilegiet å gå nær mennesker og dele sorg på en vanskelig dag gir mye mening og styrke tilbake. Det å få dele tanker om det uforståelige, men også håpet om det på gjensyn som ligger i troen på Jesus.
Jeg er så evig takknemlig til de mange som så mer enn jeg selv så. De som var villige til å tre til side litt for at det Gud hadde gitt meg skulle få vokse fram. De som løp litt ved siden av meg en stund slik at jeg kunne bli tryggere. De som ikke lot seg stoppe av sandkornene i leirkaret mitt, men heiet på meg når Jesus ikke ga meg opp, men fortsatte å arbeide på mitt liv.
I dag er utfordringen klar. Vi må heie på barna og de unge kanskje fremfor noe annet. Våge å tro på dem. Gi dem løpebaner. Elske fram skattene i deres liv. La det få blomstre under vingene på oss som har vært ute noen høstnetter og vinternetter før. Be om at vi ser det fullkomne (skatten) i det ufullkomne og gjør alt vi kan for at skatten skal få skinne og bli til velsignelse for mennesker.
Annonse
Paulus trodde på Timoteus. Timoteus opplevde forakt og motvilje fra mennesker. Motviljen var så stor at Timoteus nesten gravde ned talentene sine. Paulus oppmuntret og utfordret ham. «Ikke forsøm» og «tenn opp igjen», er setninger Paulus skrev som bevitner kampen unge Timoteus opplevde. Paulus utfordret ham til å bli et forbilde for alle troende i måten han levde livet sitt og måten han forvaltet læren på.
Vi må våge å leve litt med det ufullkomne for at skattene skal få komme fram. Så lenge hjertene er ydmyke og lyttende og formbare, er risikoen vi tar liten.
Jeg kunne nevnt så mange ved navn som jeg er evig takknemlig for. Min bønn er at jeg ikke må bli så opptatt av å skinne selv at jeg ikke kan tre til side for at andre gaver og talenter skal få blomstre fram. Det viktigste er jo at Guds rike eskalerer. Gud er ekspert på å få skatten til å skinne på tross av menneskelige begrensninger og utfordringer.
En ku må ikke glemme at hun har vært en kalv.
Vi må ikke glemme hvem vi var og hvor vi kommer fra og hvem og hva som har tatt oss videre til å bli den vi er i dag. Det gjør oss mer ydmyke og mer bevisste i hvordan vi forvalter skatten vår i møte med andre mennesker.
Vi trenger mange på løpebanen fremover.
