Å ta inngangspenger på kristne møter er en uting

Ordinær pris for voksne er kroner 200. Studenter, pensjonister og uføre får en femtilapp i rabatt. Er du tenåring koster det 100 kroner å komme inn. Barn under 12 år i følge med voksne betaler 50 kroner.

Nei, vi snakker ikke om billett på toget, inngangspenger til en fotballkamp eller avgift for å komme inn på et musikalsk arrangement.

Dette var den offisielle prislisten som gjaldt for de som ville delta på et formiddags- eller kveldsmøte under Oase-stevnet i Fredrikstad tidligere i juli.

Det var også mulig å betale 1300 kroner for hele stevnet. For tenåringer kostet det 1050 og for barn 750 kroner. Stevnearrangøren tilbød i tillegg kvantumsrabatter.

For oss gjorde det inntrykk å lese innlegget som pensjonisten Aslak Hjelleset skrev her i Dagen om det han opplevde som «stive priser» for å komme inn på et kristent møte.

Han ønsket å bli oppbygget, men oppfattet at praksisen med å ta inngangsavgift på en gudstjeneste «ikke er forenlig med forkynnelse av evangeliet, og valgte å bli hjemme».

Hjelleset ønsker seg en debatt om «hvorvidt det er riktig å ta inngangspenger for møter der forkynnelsen av evangeliet står i sentrum».

Det støtter vi ham i.

Nå er det verken Hjellesets eller vårt ønske å ta Oase-stevnet spesielt. Men denne bekymringsfulle betalingstrenden gjelder flere enn dem, og vi har inntrykk av at den han spredt seg i Kristen-Norge de siste årene.

Det kan selvfølgelig finnes unntak for konserter, fagseminarer og slike ting. Men vår holdning er klar: Offentlige kristne møter, der Guds ord forkynnes og det inviteres til forbønn, de bør det være gratis å komme inn på.

For oss bryter dette på dypt vann. Vi vil oppfordre stevenarrangører, kristne bevegelser og menigheter til å tenke igjennom hvilke signaler man sender ut når man krever inngangsbillett til gudstjenester.

Kom til Jesus, det koster bare 200 kroner.

Det Guds rike som vi forkynner, det himmelriket som har kommet nære, det er ikke bare for de vellykkede. For de som har råd. Nei, det er for alle uten unntak.

For de som har problemer med å få endene til å møtes økonomisk. For de arbeidsledige. For de som sliter med rus.

Kan det være slik at vi i vår kristelige småborgerlighet ikke alltid evner å se at det velstandssamfunnet vi lever i, langt fra omfatter alle?

Det finnes fattige i blant oss også i dag.

La oss ta et eksempel: Hvis en familie med mor og far, to tenåringer og et par-tre barn til vil inn på et kveldsmøte på Oase, så er man nesten opp i en tusenlapp. For de fleste er dette overkommelig og uproblematisk. Men det gjelder altså ikke for alle, selv om det ikke alltid vises utenpå.

Det Nye Testamentet advarer sterkt mot forskjellsbehandling blant kristne på bakgrunn av økonomiske ulikheter. Jakobs andre kapittel tar faktisk for seg dette spørsmålet i detalj.

Der brukes det ganske så tydelige ord: «Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus og samtidig gjøre forskjell på folk.»

Apostelen bruker som eksempel hvordan det er galt å gi rike mennesker bedre plasser i gudstjenesterommet enn de fattige (Jak 2:2-4). Da kan vi jo bare tenke oss hva dommen ville ha vært dersom den fattige ikke hadde kommet seg inn i lokalet fordi det ble krevd penger i døren.

Finnes det noen større forskjellsbehandling i gudstjenestesammenheng enn adgang forbudt for de som ikke kan betale?

Så har vi full forståelse for at det koster penger å drive kristen virksomhet. Det er heller ikke noe nytt fenomen. Spørsmålet om hvilken måte man skal finansiere på har fulgt den kristen kirke siden starten, det også.

Det samme Nye Testamentet, der det står om den åndsfylden som det forkynnes om på de Oase-møtene som man kan komme inn på for kroner 200, gir anvisninger også om det.

Som Aslak Hjelleset er inne på i sitt innlegg så er det gavefinansiering som er den bibelske metoden. Gleden ved å gi, forvalteransvaret, tiendeprinsippet, viktigheten av å bruke sine økonomiske ressurser til å vinne mennesker for Guds rike, loven om å så og høste, Guds kjærlighet til en glad giver, alt dette går som en rød tråd gjennom hele Det Nye Testamentet.

Undervisningen om en kristens givertjeneste burde også ha en helt naturlig plass i forkynnelsen, ikke minst på stevner av typen Oase. Her kan man være veldig frimodig fordi det er snakk om en ordning som det er dekning for i Bibelen.

I motsetning til prislister, adgangskontroll og billettkostnader for å komme inn på et kristent møte.