Å ta Israel i forsvar er ikke populært i Norge
Fra bunnen av hjertet mitt: Dette er noe av det som er det viktigste i livet jeg lever. Som menneske, mor, jøde og ikke minst som sporadisk samfunnsdebattant.
Å kalle situasjonen i Midt-Østen en «fanesak» for meg, er en underdrivelse. Israel-kritikk er ikke antisemittisme, bare så det er etablert. Kritiser krigen! Men, vær rettferdig! Prøv å se det store verdensbildet samtidig!
Å være såpass tydelig som jeg er om hvordan jeg ser andre løsninger for det palestinske folk enn å kjøre småbåter inn i Gaza havn, å boikotte israelske produkter og å sende millioner av kroner fra den norske statskassen til en korrupt, palestinsk ledelse som bruker norske skattekroner på å lønne drapsmenn og deres familier livet ut, ikke er en del av det jeg ser som en fremtidig løsning for fred.
Annonse
Ja, det kommer selvsagt mye sinne og forakt i min vei på grunn av dette. Den forakten det norske folk har bygget opp mot Israel på grunn av landets over 70 år lange krig med sine naboer. Naboer som vil ha landet radert bort fra verdenskartet. Dette er ikke logisk for meg.
Det har ikke skortet på rasisme-anklager, beskrivelser av hvor kynisk jeg er, og teorier om at jeg egentlig jobber for Mossad/og eller får betalt av staten Israel for ikke å være komplett anti-israelsk. Å ta Israel i forsvar er ikke populært.
Det som kommer hyppigst, og som mine mot-debattanter nesten uten unntak alltid drar opp, er de døde barna. De døde barna. Som jødene dreper. Urovekkende mange har inntrykk av at israelerne myrder barn av ren henrettelseslyst. At de er et morderisk, skjødesløst folkeslag med et mål for øyet: Å terrorisere, drepe og ta. Stjele land. Jeg har hørt folk si at jødene er blitt sine overgripere.
Shoah, Holocaust – altså verdenshistoriens mest kyniske, industrialiserte folkemord der målet var å rense planeten for jøder. Det er blitt legitimt å sammenligne de katastrofene og dødsfallene som inntreffer når Israel beskytter seg i krig, med Holocaust. Forstå det den som kan.
NRK, Aftenposten og en rekke andre norske nettsteder publiserte i slutten av forrige uke en sak med tittelen «Israel dreper stadig flere palestinske barn».
Jeg mener ikke at det er feil å lage saken i seg selv, men jeg reagerer voldsomt på prioriteringen av nyhetsstoff, da det er så ufattelig mange barn som blir drept i et Midt-Østen som «står i brann» i alle kanaler.
Noen av disse brannene er forstyrrende nok bare mer «populære» å forbarme seg over enn andre. Det synes jeg er så sykt kvalmende at jeg må spørre meg selv: Bruker pressen døde barn som såkalt «clickbait»?
Bare det å se for seg journalisten på morgenmøte komme med innspill om en god sak. Fordi vedkommende har funnet statistikk på hvor mange i den pågående krigen mellom Israel/Palestina som er under 18 år.
Annonse
Det er en forferdelig ting å gjøre, men jeg måtte. Jeg lette frem litt mer statistikk bare for å bevise mitt poeng som jeg ikke viker fra: Ingen bryr seg egentlig om palestinerne. Da hadde de fått vår hjelp. Ikke bare en helt ulogisk, morbid, unyansert, massiv pressedekning i tabloidene og riksavisene.
Hvordan kan man være så selektiv over sin omsorg for døde barn? Det finnes absolutt ingen grunn til å forsvare, forstå eller noen andre å skylde på når barn dør i krig. Verken i Israel, Iran, Syria eller Jemen – og andre stater som terroriserer og dreper sin befolkning.
Jeg gjorde som journalisten bak saken, og researchet meg frem til noe så grusomt som statistikk på hvor mange barn som har blitt drept i nabolandene til Israel og resten av Midt-Østen de siste årene. Og jeg fant, jeg fant … noe av det mest nedslående jeg har lest noensinne.
Bare i fjor døde det 5000 barn i Jemen. Over 400.000 barn er så underernærte at de er i livsfare per dags dato Nesten 700 døde syriske barn. I år. Uten at disse barna får i nærheten samme omsorg, dekning og spalteplass i norske aviser. Det iranske regimet henger jenter ned til ni år på offentlige plasser. I heisekraner. Og med enorme mørketall i bakhodet, kan man jo ta med seg at over 700 barn i året henrettes på samme måte uten at verden mister fatningen.
Jeg mister fatningen. Jeg vil at vi skal bry oss på ekte. Ikke bare bry oss om «populære» døde barn. Media har skapt et fenomen som strengt tatt siler ut det ene døde barnet fra det andre. Og det er tilfeldigvis de barna jødene dreper i sin «blodtørste» kamp for å bevare landet de har fått av FN, og bygd opp etter Holocaust.
Dette er ikke riktig. Det er så motbydelig at jeg nesten ikke klarer å ta det innover meg.
Alle regimer i verden som dreper barn som om de var bananfluer fortjener også denne spalteplassen. Vi trenger å vite dette for å få et sannferdig perspektiv.
Hykleri er det letteste å gjennomskue. En egenskap jeg ikke synes norske journalister burde være så avslappet med å besitte. Ei heller resten av det norske folk. Nå må det settes en stopper for fremstillingen av Israel som et nytt Nazi-Tyskland. Bildet som tegnes av jødene/israelerne er nøyaktig den samme som all tidligere antisemittisme har startet med opp igjennom historien: Peke ut jødene som unikt grusomme. Israel som nasjon som rommer et folk med ondskap i ryggmargen. Med en hær som er umoralsk, blodtørstig, barnemyrdende og dermed forhatt av en hel verden.
Annonse
Sannheten er en helt annen, men den er ikke like populær.
Det er snakk om døde barn. Hvordan kan man legitimere det? Hvordan kan man bry seg mer om det ene døde barnet enn det andre?
Jeg hevder selvsagt ikke at pressen aldri dekker andre kriger i verden, eller at det er umulig å ha «to tanker i hodet samtidig.» Men nyhetsbildet er ulogisk og massivt preget av den krigen nettopp jødene står i.
Og barnelik-tematikken som dras opp fremfor noe annet til stadighet stiller jeg spørsmålstegn ved. Nazistene drepte jødiske barn i gasskamre. De slang spedbarn og unger på toppen av de overfylte kamrene så «de fikk fylt opp til randen og økt effektiviteten.» Å drepe gravide jøder ble ansett som «å slå to fluer i en smekk.» Og nå snakker verden om jødene som barnemordere. Man glemmer fort, det man ikke vil vedkjenne seg.
Det dør uskyldige barn i krig hver dag i kriger som er langt mer dødelige enn den Israel og Palestina står i. Disse barna får ikke daglige hovedoppslag i landets største aviser. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å resonnere meg frem til at grunnen til at disse barna ikke prioriteres må være fordi det ikke engasjerer leseren i like stor grad?
Jeg, som de fleste andre, vil vite det når den israelske hæren har forårsaket uendelig sorg og fortvilelse for sin nabobefolking. Forstå meg rett. Men, fordi jeg ser at andre barn som dør i krig ikke får samme forbarmelse og hjertevarme, vil jeg vite hvorfor.
Den syriske hæren og dens mange drapsmenn blir for eksempel heller ikke utpekt som drapshissige demoner med ett mål for øyet: Å drepe flest mulig barn.
«Grunnen til at vi ofte fokuserer på Israel tror jeg er at Israel er et land vi gjerne vil sammenligne oss med, med tanke på europeisk historie og kultur,» skrev en bekjent av meg på Facebook nylig. Et helt bisart poeng, tenker jeg. Og vil da gjerne minne om hva «europeisk historie og kultur» faktisk betyr i jødisk sammenheng.
Annonse
Folkemordet på de europeiske jødene er grunnen til at Israel ble opprettet som jødisk stat. Det at vi sammenligner Israel med vårt kjære demokratiske Vesten er altså ikke et poeng som holder mål, da de anti-israelske kreftene ikke anerkjenner landet som et demokrati engang.
Etter mitt syn er disse stadige sakene der Israel presenteres som kjerneproblemet i Midt-Østen grov anti-semittisme. Jødene blir stilt særskilte krav til i krig enn resten av verden. Når skal dette ta slutt?
Ifølge statistikk for fjoråret (Wikipedia) over antall dødsfall i de 20 mest dødeligste krigene i verden, er ikke Israel en gang rangert. I 2014 da krigen på Gaza stormet som verst, lå konflikten som får mest spalteplass i hele Norge, på en 13. plass over mest dødelige kriger i verden. Likevel er det denne krigen som ser ut til å vekke mest avsky, vemmelse, opprop om urettferdighet og store demonstrasjoner blant nordmenn. Jeg kan jo melde at det ifølge «Uppsala Conflict Data Program» (UCDP) er registrert 183 dødsfall hittil i 2018, mellom Israel/Palestina.
Til sammenligning er det registrert følgende dødstall fra pågående kriger fra 2017:
39.000 døde i Syria, 23.000 døde i Afghanistan, 15.000 døde i Mexico, 13.000 døde i Irak, 7000 døde i Myanmar. Listen er lang og blodig. Men Israel er altså ikke en del av den.
Hvor mange av disse ofrene er barn? Burde ikke norsk presse ta seg bryet med å grave frem tallene på dette også? Eller er det ikke klikkbart nok?
Denne teksten ble først publisert på vg.no.
