Å tolke korsets mysterium

Arne Helge Teigen (Dagen 26.8) og jeg er tydeligvis ikke enig verken i lesningen eller vurderingen av Jan-Olav Henriksens teologi.

Les Teigens innlegg: Må skrive kristendommen på nytt

Før jeg kommenterer Teigens tolkning, vil jeg gjerne si litt mer om hvordan jeg forstår teologiens oppgave i denne sammenheng.

Jesu død på korset er den mest sentrale hendelse både i Det nye testamentet og i kristen tro. Samtidig er det i sin grunn et mysterium som vi aldri fullt ut kan gripe. Allerede i de nytestamentlige tekstene ser vi at det brukes ulike begreper og motiver for å forstå det som skjedde, selv om ett motiv framstår som mer sentralt enn andre, nemlig Jesu død som soning for verdens synder.

På samme måte har teologer gjennom hele kirkens historie forsøkt å gripe betydningen av Jesu død. Det gjelder for eksempel teologer som Athanasius, Anselm og Luther, som selv om de holder fast på hovedmotivet, likevel utfolder forsoningslæren temmelig forskjellig. Det problematiske ligger ikke i å forsøke å trenge inn i korsets mysterium med nye perspektiver og ut fra nye kontekster, men dersom det kommer til fortrengsel for det nytestamentlige hovedmotivet.

Det skjer for eksempel hos Abelard, som utformer en subjektiv forsoningslære til erstatning for en forståelse av Jesu død som soning for synd. I seg selv er imidlertid tanken om at inntrykket av Guds kjærlighet på korset omskaper synderen ikke problematisk, bare det ikke brukes til å fortrenge hovedmotivet. Derfor er det heller ikke problematisk at Edin Holmes vakre «Ditt kors, o Krist, ble verdens sol», som klart formidler et subjektivt perspektiv på forsoningen, er tatt inn i organisasjonenes Sangboken (nr. 248).

Slik jeg forstår Henriksen, er hans prosjekt ikke å sette en strek over kirkens tradisjonelle utlegning av Jesu død, men å utdype og berike vår forståelse av korset med nye perspektiver. Her mener jeg Teigen leser Henriksen feil. Når Henriksen i det sitatet som Teigen anfører i sitt innlegg (fra Desire, Gift, and Recognition s. 318) sier at han ikke har argumentert for en forståelse av korset som stedfortredende lidelse, er poenget at det ikke er det perspektivet han vil framstille i denne boken.

Boken er ingen dogmatisk framstilling av kirkens lære, men et religionsfilosofisk forsøk på i lys av postmoderne filosofi å finne nye betydningsnyanser i budskapet om korset. Samtidig sier han eksplisitt at de perspektiver han tegner opp «peker i retning av den tradisjonelle forståelsen av korset som stedfortredende soning for meg» (s. 323, min overs.).

I innledningen til boken beskriver han sitt prosjekt på følgende måte: «Et forsøk på å bevare og uttrykke en kristologi som ikke går på akkord med kirkens tradisjonelle budskap om Kristus, men som likevel søker å utforske tradisjonen fra andre perspektiver enn det som er vanlig i systematisk teologi» (s. 5, min overs.). Etter mitt skjønn uttrykker det ganske presist det som er et hovedanliggende i Henriksens forfatterskap: Ikke å utforme en ny lære, men å gjennomtenke og fortolke læren fra nye perspektiver, ikke minst ut fra vår tids erfaringer.

Teigen må gjerne være uenig i Henriksen prosjekt og i hans forsøk på å realisere det. En diskusjon om det er bare av det gode. Men å hevde at Henriksens egentlige hensikt er å gi kristendommen en annen form og et annet innhold enn det den tradisjonelt har hatt, som Teigen sier i sitt innlegg, er en uhyrlig påstand som savner ethvert grunnlag.

Flere debattinnlegg og kommentarer om MFs utvikling og bibelsyn finner du ved å trykke her

Se også artiklene i Dagens serie om Menighetsfakultetet - oversikten finner du i faktaboksen til høyre på denne siden.