Å være kirkepolitiker er hard jobbing

Kritikken Åpen folkekirke får av Frimodig kirke i Dagen 2. juni er virkelig verdt å merke seg. Av alle ting blir vi kritisert for å ville for mye og ikke hvile nok i nåden.

Programmet vårt har så mange gode intensjoner og punkter vi ønsker å få realisert, at det ser ut til å ta pusten fra Knut Alfsvåg, en av toppkandidatene på Frimodig kirkes liste i Stavanger bispedømme.

Det er bra at Alfsvåg og Frimodig kirke anerkjenner at vi er ambisiøse og at vi mener at kirkepolitikken både påvirker kirkens og samfunnets utvikling. Og ja, Alfsvåg, det er nye tider i kirkepolitikken. Men Åpen folkekirke og vårt program er ikke for spesielt «flinke og prektige som har sitt politiske regnskap i orden», som Alfsvåg skal ha det til. Våre medlemmer og tillitsvalgte er heldigvis helt vanlige og engasjerte mennesker.

Demokrati og kirkepolitikk er hard jobbing. Vi har ansvar for ansatte, kirkeorganisasjonen, bestemmer hvem som blir biskoper, påvirker kirkens rammevilkår, staker ut kursen for kirkens rolle i samfunnet – og mye, mye mer. Da skulle det bare mangle at vi også utvikler en politikk for disse områdene. Det å stille til valg og å søke kirkemakt for å endre og videreutvikle folkekirken, forplikter.

Det minste vi kan gjøre er å fortelle velgerne hva vi har lyst til å få til. Det gjør vi i Åpen folkekirke. At det blir for detaljert og ambisiøst for Frimodig kirke bekymrer ikke meg. Det som derimot bekymrer, er hvordan arbeidet med antidiskriminering og demokrati i kirken blir harselert med.

– Demotiverende å bli presentert som en leder som kjemper mot Gud og evangeliet

At kirken ikke skal gjøre forskjell på folk – verken medlemmer eller ansatte – har de siste årene i stadig større grad blitt en realitet gjennom beslutninger i kirkedemokratiet. Å sørge for bedre rammevilkår for folkevalgt ledelse og sikre alle kirkemedlemmer reell innflytelse over hvem som blir folkevalgte, er et annet område vi har oppnådd resultater på.

Kirken er et helt annet sted i dag enn i 2015, da Åpen folkekirke vant kirkevalget for første gang. Jeg er glad for at Frimodig kirke er så tydelige på at dette ikke er så viktige områder for dem, slik at alle som skal stemme ser hvordan de prioriterer.

Alfsvåg kritiserer Åpen folkekirke for at det er for lite referanse til evangeliet i programmet vårt. Det virkelig oppsiktsvekkende ville være om vi gikk til valg på nettopp det. Evangeliet er kirkens grunnlag, det er derfor vi er kirke. Det kan ikke og skal ikke være et kirkepolitisk program. Men på grunnlag av hva evangeliet forplikter oss til, skal vi arbeide for å gjøre kirken bedre.

Frimodig kirke og Bønnelista reagerer på skeivt sammensatt styre

Dersom Åpen folkekirke gjorde evangeliet til sitt program, ville Alvsvåg virkelig ha grunn til å kritisere oss, for evangeliet har vi felles og det er det alle som engasjerer seg for kirken deler. Åpen folkekirke forpliktes av evangeliet, men vi vil aldri ta kirkepolitisk eierskap til det. Her bør Alfsvåg i stedet rose oss for ryddighet.

Vi i Åpen folkekirke ser også fram til dager hvor vi kan hvile mer og ikke måtte jobbe så hardt. Men så lenge det er store utfordringer i kirken og i samfunnet, kirken trenger en god kirkeorganisasjon – det er fortsatt en lang vei å gå før alle de nesten 10.000 folkevalgte i kirken har gode rammer for å gjøre jobben – kirken har rekrutteringskrise, samtidig som vi fortsatt kan å forskjellsbehandle søkere og ansatte som er gift med en av samme kjønn, må det drøye. Og da er det flott å tenke på at vi er kalt til å arbeide.

Åpen folkekirke går til valg for å jobbe for folkekirken – folk og kirke – hver eneste dag om vi får fornyet tillit. Det kan være både ambisiøst og slitsomt, men det har vi håndtert og funnet glede i i snart åtte år, og det fortsetter vi gjerne med også de neste fire årene.