Leder
Abidas modige selvportrett
I 49 år visste få hvem Abida Raja var, selv om hun er storesøsteren til Venstre-politikeren Abid Raja. Først i godt voksen alder fant hun styrke til å snakke om livet sitt.
I boken «Abida Raja: Frihetens øyeblikk», skrevet av VG-journalisten Håkon F. Høydal, fortelles det om fysisk, psykisk og seksuell vold. Forfatteren beskriver et lukket miljø, der Abida er kontrollert først av sin far og så av ektemannen som hun ble tvunget til å gifte seg med.
Nå vet de fleste hvem hun er.
«Hvis vi skal ha et håp om å gi norske kvinner som Abida den samme friheten som vi andre nyter godt av, må vi snakke sant om hvordan de har det», skriver forfatteren.
«Frihetens øyeblikk» fremstår som en sannferdig fortelling, selv om Abidas eksmann ifølge sin advokat nekter straffskyld for partnervold og voldtektsanklager. Han sier også at han trodde hun giftet seg av fri vilje.
Som leser er det ikke vanskelig å leve seg inn i hvor forvirrende og skremmende det er for en liten jente, som har levd sine seks første år i Norge, å bli etterlatt hos slektninger i Pakistan. Og hvor vanskelig det er å passe inn, når hun 13 år gammel hentes hjem til foreldrene i Iladalen i Oslo og ikke lenger kan språket.
Det er ikke vanskelig å skjønne panikken når hun som 18-åring igjen blir tatt med til Pakistan, og det går opp for henne at hensikten med turen er at hun skal finne en ektemann.
Etter å ha lest om storfamiliens press, det voldelige samlivet, økonomisk avhengighet og frykten for å miste barna, skjønner en også hvorfor det var så fryktelig vanskelig å bryte ut. Spørsmålet «hvorfor gikk hun ikke før», faller på sin egen urimelighet.
Kommentator Shazia Majid i VG kaller boken en krigshistorie. Hun mener Raja og flere med henne har vært i en krig. En krig om egen verdighet.
Men nettopp fordi denne fortellingen ærlig viser hvor blytungt det er å bryte ut, hvor store konsekvenser det kan få og hvor farlig det kan være, kan Abida Raja være en troverdig veiviser for andre kvinner og jenter i samme situasjon.
For fremdeles finnes det jenter i enkelte innvandrermiljø i Norge som opplever ekstrem kontroll og tvangsekteskap. Statistikk fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap viser at norske ungdommer ennå i 2021 ble utsatt for det samme som Abida.
Og stadig finnes det kvinner, med alle typer bakgrunn, som lever i voldelige ekteskap de ikke ser noen vei bort fra.
Abida Raja lar oss se de usynlige. De tause. De som ikke våger å snakke om hva som faktisk foregår. Hun viser oss hvor utrolig vanskelig det er for en ung jente å bryte med forventningene. Og hvor hjelpeløst alene jentene står.
Selv om hun virkelig prøvde, beskriver boken hvordan hun etter hvert kapitulerte under familiens press.
Ved å fortelle historien sin, viser hun også hvordan vold preger ofrene og hvordan en voldelig kultur kan gå i arv gjennom generasjonene. Hun blir selv en som slår og som viker unna i situasjoner der hun kunne beskyttet barna. Bildet som tegnes av henne i denne delen av boken, er ikke bare sympatisk.
«Hun kunne ha vært en del av løsningen. I stedet var hun i ferd med å bli en del av det som låste situasjonen fast», skriver forfatteren.
Historien viser videre hvordan skole, barnevern, politi og andre sviktet. Den stille jenta gikk under radaren. Ropene om hjelp ble ikke hørt. Noen av dem som burde hjulpet, manglet verktøy. Andre manglet vilje eller forstand.
Et lyspunkt i denne fortellingen som foregår over flere tiår, er å se hvordan samfunnets bevissthet om tvangsekteskap og familievold gradvis øker. Der Abida ble overlatt til seg selv, fikk barna bedre hjelp, men fremdeles ikke raskt nok og godt nok.
«Denne boken om Abidas liv er ikke et angrep på religion generelt eller islam spesielt, hvis noen skulle ønske å ta den til inntekt for det», skriver forfatteren i kapitlet «Arbeidet med boken».
Abida Raja lar oss se de usynlige.
Han påpeker at enhver kultur der undertrykkelse får spillerom, skaper overgripere og viser til overgrepsskandalene i Den katolske kirke og overgrep i den læstadianske menigheten i Tysfjordsaken som eksempler.
Skal vi snakke sant om disse kvinnenes problemer, må vi likevel kunne diskutere om det er sider ved islam som fungerer kvinnediskriminerende og påvirker kvinnesynet.
Samtidig er det sant som forfatteren også skriver, at religionen kan være en del av løsningen, slik han viser eksempel på gjennom den britiske organisasjonen Nour, som kjemper mot partnervold med Koranen i hånd.
Vi må også snakke sant om at ære/skam-kulturer som lar familiens ære hvile på døtrene og kvinnenes skuldre, er en stor del av problemet.
På den annen side er det ikke mange generasjoner siden frykten for skammen også kontrollerte norske jenters liv. «Tenk på hva folk vil si», var en setning som gikk igjen.
Holdninger har endret seg. Kampen for likestilling og likeverd har gått fremover. For de fleste norske kvinner er personlig frihet en selvfølge. Men ikke for alle. På vegne av dem er Abida Rajas historie en brutal vekker. Det er ikke mange år siden hun selv opplevde frihetens øyeblikk. Andre er fremdeles ufri.