Abort - en sak for hvem?
En 17 år gammel jente som vil ta abort, skal ikke måtte ta hensyn til en voksen manns samvittighetsproblemer.
Da tid er viktig for hvordan aborten kan gjennomføres, skal hun heller ikke måtte forholde seg til det å bytte fastlege - en som foreldrene valgte for henne før hun ble 16.
Hun skal få henvisning til abort, med norsk lov i ryggen, og ferdig med det. Det er dette som er kjernen i saken om legers reservasjonsrett, som H/Frp-regjeringen har brakt på bane.
Abort er følsomt for flere enn abortmotstandere. Jenter og kvinner som ønsker å avbryte et svangerskap, er gjerne i en ekstra sårbar og belastende situasjon.
Og uavhengig av hvem dette skulle være vanskeligst for, ser Høyre og Frp bort fra noe grunnleggende prinsipielt: I Norge skal systemet være til for menneskene, ikke omvendt.
Annonse
Det er flere grunner til at mange opplever ublide møter med systemet. Én slik grunn er at menneskene som jobber der, av og til forveksler rolle og selvbilde.
En som er ansatt i Nav, barnevernet, rusomsorg eller psykiatri, har ofte en bedre livssituasjon og samfunnsposisjon enn den han eller hun er satt til å bistå. Hos noen kan dette i enkelte situasjoner slå over i nedlatende holdninger. Det er uakseptabelt, men tross alt menneskelig. Noe helt annet er det å lovfeste at hensynet til den som er satt til å hjelpe, skal gå foran hensynet til den som skal hjelpes.
Det er verken en menneskerett eller en plikt å være fastlege i Norge. Tåler man ikke å se blod, skal man ikke bli kirurg. Tåler man ikke å henvise til abort, skal man ikke bli fastlege. Fordi en fastlege er til for pasientene, ikke omvendt.
«Mennesker, ikke milliarder» var tittelen på Erna Solbergs siste bok. Den burde hete «Mennesker med milliarder». For å komme i posisjon til å hjelpe disse med skattekutt og investeringsgevinster fra helse, skole og OPS-kontrakter, har hun sammen med Frp solgt et viktig prinsipp om enkeltmenneskets møte med systemet. Det er verdt å merke seg.
