Abort: «Jeg er selv gravid. Ingenting er mer ugunstig enn å bli gravid i en alder av 21»

Om det er en ting jeg er lei av i abortdebatten, så er det tall. Tall på hvor mange uker man skal få lov til å ta abort. Tall på hvor mange kvinner som faktisk benytter seg av tilbudet, og ikke minst tall på hvor mange som sliter i etterkant av et slikt valg. For er ikke kvinner som står i vanskelige situasjoner mer enn et tall?

I en perfekt verden hadde ingen tatt abort. Ikke fordi politikere skal tvinge kvinner gjennom en graviditet de ikke vil ha, men fordi ingen hadde endt opp gravid om de ikke selv ønsket det. I en perfekt verden hadde dette vært løsningen på alle våre problemer, men realiteten jeg som politiker må leve med, er at vi ikke lever i den perfekte verden.

Det jeg savner mest i alle abortdebattene jeg har vært med i, det er løsningen på et problem vi faktisk kan gjøre noe med. Det er provoserende når partier som Arbeiderpartiet og SV presser på for fri abort til uke 18 og 22, uten å nevne hvordan de skal følge opp kvinner i etterkant. Det er litt det samme som å desarmere en bombe uten noe kunnskap om bomber.

Jeg vil påstå at det er kvinnefiendtlig å uttale seg om abortgrensen uten å skape et sikkerhetsnettverk for de kvinnene dette vil påvirke. Derfor har Ap ingen troverdighet. De kan snakke så fint de bare vil om kvinners rettigheter.

Men når de struper støtten til det eneste gratis, nasjonale og likestilte oppfølgingstiltaket som eksisterer for dem som har gjennomgått abort eller spontanabort, så er det vanskelig å tro dem.

Om man tror at en kvinne kan gjennomgå en abort uten noen form for konsekvenser, så tror man feil.

Så den andre siden ved saken; de som faktisk ønsker å beholde barnet de bærer. Dette er en gruppe som konstant blir glemt i debatter om kvinners rett til å velge. Abort er ikke en selvbestemt rett når du av økonomiske eller sosiale grunner blir tvunget til å ta et valg du egentlig ikke vil ta. Når hele samfunnsstrukturen forteller at kvinner som blir gravide kommer til å tape, da er det kanskje ikke et reelt valg for mange likevel.

Jeg er selv gravid. Det er faktisk ingenting som er mer ugunstig for meg enn å bli gravid i en alder av 21. I min utdanning og min politiske karriere må jeg sette alt på pause for å bringe frem dette barnet.

Mine mannlige politiske motparter har uendelig større frihet enn en mor som ønsker å amme, og anerkjenne at mitt barn faktisk ikke klarer å skille mellom seg selv og meg de første 6 mnd av livet sitt. Vi må anerkjenne at samfunnet ikke er bygget for kvinner som meg.

Jeg må gjennom et byråkratisk helvete for å forsørge meg og familien min. Uendelige timer blir brukt med lånekassen, arbeidsgiver og NAV på telefonen i køer med 601 mennesker foran meg, som sikkert mange sliter med samme utfordringer som meg.

Jeg er heldig som har en utrolig mann som tar vare på meg og barnet vårt, men det er ikke realiteten for alle. Når skal vi begynne å snakke om de som faktisk velger å bære frem barnet sitt i debattene om selvbestemmelse?

For meg er det et paradoks å snakke om uketall når vi enda ikke har et sikkerhetsnettverk og gode nok prosedyrer for dem som vil bære fram barnet sitt (og de som ikke gjør det!).

I abortdebattene må vi tørre å snakke om begge sidene av en graviditet, for det er ikke slik at alle som blir gravid ønsker å ta abort.

Samfunnet må sikre at dette er et reelt valg, og ikke presse folk til å ta det “enklere” valget. Vi må aldri glemme at å bære fram et barn er et av de største ofrene og samfunnstjenestene en kvinne kan gjøre!

Abort: Kirken skal ikke bare bekrefte staten