Abort: Kirken skal ikke bare bekrefte staten

Jubileer er ofte preget av festtaler. Men hva skjuler seg bak de store ordene? Hva er det egentlig vi feirer?

Dette spørsmålet ligger også under når anslagsvis et par tusen mennesker denne helgen er samlet for å feire tusenårsjubileet for kristenretten på historisk grunn på Moster i Sunnhordland.

På et seminar fredag ettermiddag var temaet «Hva har kristenretten gjort med Norge?». Å stille dette spørsmålet kan hjelpe oss forbi sentimental nasjonalromantikk og nostalgi.

Tidligere Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug ledet samtalen, som fant sted like utenfor Moster gamle kirke. Den ble bygget allerede på 1100-tallet, og egnet seg dermed godt som bakgrunn.

Med seg hadde Nordhaug nåværende Bjørgvin-biskop Ragnhild Jepsen og teologiprofessor og nyvalgt kirkerådsleder Harald Hegstad.

Ragnhild Jepsen fremhevet først og fremst at det å snakke om Gud som en venn var en banebrytende tanke. Dette er det i seg selv verdt å tenke nøye over. Hvordan vi forholder oss til Gud har mye å si for hvordan vi forstår og levere livene våre. Halvor Nordhaug fortalte at han nylig hadde hørt en si at «ingen hedning ville finne på å kalle Odin for sin venn».

Harald Hegstad mente det viktigste med innføringen av kristenretten var knyttet til forståelsen av menneskets verdi. Det er ikke sånn, påpekte han, at den som har makt kan gjøre hva han vil. Det finnes en rett som står over makten.

Så la han til at vi i kristen sammenheng egentlig ikke kan snakke om menneskeverdet uten å snakke om Gud. Det er en viktig og samtidig utfordrende påpekning. For i en sekularisert tid vet vi at det å ville koble Gud til bestemte politiske verdier er kontroversielt.

Samtidig må vi stille grunnleggende spørsmål ved hvor lenge menneskeverdet som verdi kan vare hvis prinsippet bare hviler på seg selv. Helt konkret må kristne på en annen måte ta inn over seg at fosteret er et spirende gudsbilde.

Halvor Nordhaug ledet så samtalen inn på skikken med å bære barn ut i skogen. Det kunne være hvis man mente man ikke hadde nok mat, hvis barnet var en jente mens man ønsket seg en gutt, eller hvis det hadde skader som ville være til byrde for omgivelsene.

Med innføringen av Magnus Lagabøtes landslov i 1274 ble praktisering av denne skikken møtt med lovens strengeste straff. Dette, påpekte Ragnhild Jepsen, var selve prøvesteinen på kristenretten.

Er vi i nærheten av noe av dette i vår tid? spurte hun så. Svaret var entydig ja.

Hun viste til fosterdiagnostikk, til abortproblematikk og til øvrig kunnskap om liv vi kan redde eller velge bort.

Jepsen påpekte til at man fra Bispemøtet i Den norske kirke har uttrykt skepsis til å utvide abortgrensen til uke 18 i svangerskapet, samtidig som Bispemøtet tidligere har uttalt at det er bedre for et samfunn å ha en abortlov enn å ikke ha det. Dermed ble også spenningen mellom etikk og politikk synliggjort.

Her løftet Harald Hegstad frem et perspektiv som fortjener mer oppmerksomhet. Han mente at kirken og biskopene ikke har vært gode nok til å skjelne mellom det som skal være tillatt etter loven og det som er etisk forsvarlig. Kanskje er det en del av den statskirkelige arven at man har tenkt slik, mente han.

Hegstad minnet om at kirken også skal tale til den kristne samvittigheten og snakke om hva som er kristen tenkning i møte med etiske problemstillinger, selv om ikke alt dette nødvendigvis skal nedfelles i lovforbud eller lovregulering. Her er det mye å gå på for norske kristenledere, både i og utenfor folkekirken.

Ragnhild Jepsen sa at problemstillingen for henne også handler om likeverd og menneskeverd i bredere forstand, blant annet når vi står overfor det faktum at antall fødte barn med Downs syndrom er synkende etter at flere fikk tilgang til fosterdiagnostisering. Med den kunnskapen vi har, hva tolererer vi? spurte hun.

Samtalen handlet også om hvordan kvinners posisjon ble påvirket av at kristenretten ble etablert. Det var opplagt et viktig skille når kvinner fikk en slags vetorett i spørsmål om hvem de skulle gifte seg med, og ved at monogamiet ble løftet frem. Harald Hegstad advarte mot å nøye seg med å tenke at det nå er guttenes tur, siden gutter kommer dårligere ut på flere samfunnsområder.

Ragnhild Jepsen minnet på sin side om at vi ikke må gjøre denne samtalen for liten. «I Norge har kvinner stort sett tilgang til alle arenaer, og hvis ikke, protesterer vi sterkt. Men tenk på alle våre søstre i hele verden som ikke har tilgang til skole, arbeidsliv, og som ikke rår over eget liv eller egen kropp slik vi har kjempet frem. Kristenretten gjelder også for dem», minnet hun om.

I diskusjonen om kristenrettens betydning er det også aktuelt å spørre hvor allmenne menneskerettighetene egentlig er. Flere har ønsket å benytte en allmenn argumentasjon, for å unngå at menneskerettighetene blir forstått som en kristen oppfinnelse.

Samtidig er det en kjensgjerning at det vi tradisjonelt har sett på som universelle verdier, slett ikke er like opplagte i alle kulturer.

Likevel var samtaledeltakerne ærlige nok til å erkjenne at også den kristne tradisjonen inneholder problematiske sider og at også Bibelen har blitt misbrukt. Dermed kan man lære av hverandre fra ulike tradisjoner.

Lørdag formiddag fikk samtalen et a propos da den samme Halvor Nordhaug møtte katolske biskop Erik Varden. De satt foran den samme kirkeveggen og samtalte om kristenrettens betydning fra et katolsk perspektiv.

Varden snakket om et kirkelig kall til å drive det han kalte «konstruktiv undergravelse» av ikke-kristne verdier. Slikt kunne gjerne flere biskoper våge å si.

Samtidig understreket Varden at kristen samfunnspåvirkning forutsetter stor tålmodighet, og at det er finnes et element av lidelse i denne tålmodigheten. Dette, understreket han, er en del av det kristne livet. Den erkjennelsen er også noe å ta med seg fra feiringen av kristenrettsjubileet.

I dag kjente jeg meg ekstra stolt over å være kristen