Abortdebatten: Kvinnen er slett ikke eneeier til dette nye individet

Simen Bondevik slutter seg til den dominerende holdningen: «Kvinner har rett til å bestemme over sin egen kropp.»

Jo, kvinner som menn har råderett over egen kropp – men det er en grov urett å la det gå ut over fosterets kropp.

Anatomiske og fysiologiske kjensgjerninger er uomtvistelige: Fosteret er et eget individ og eier seg selv. Det har sin egen DNA-profil, sitt eget gensett, sitt eget blodomløp, sin egen blodtype, sitt eget spesifikke fingeravtrykk – og den eneste direkte koblingen til morskroppen er ved navlestrengen.

Dessuten har det halvparten av genmaterialet sitt fra en farskropp. Dette er deres fysiske «selv».

Men et foster – et barn – kan ikke leve opp uten et sosialt miljø som danner livsvilkåret for barnet. Det fødes og vokser opp i et hjem og er helt avhengig av et miljø. Dermed har også far, familie og samfunn et eierforhold til dette nye mennesket. Kvinnen er slett ikke eneeier til dette nye individet. Eierskapet må deles med fosteret selv, farspersonen, familien og samfunnet.

Alle har et krav i «boet». En rimelig fordeling av rettigheter kan vel tenkes slik: Mor 35 prosent, barn 30 prosent, far 20 prosent og samfunnet 15 prosent?

«Kvinnens rett»? Hvem kan gi kvinner rett til å avlive et annet «selv», sitt eget barns? Kan det tenkes en mer uhyrlig «rett» enn dette å få avlive sitt eget foster – uten å ta hensyn til annet enn sin selviske vilje? Hvem har skapt denne «retten», og fått lov til å gi den bort?

Hvem har gitt kvinner retten til å felle dødsdom over et selveiende individ med alle menneskerettigheter? Og det mest uhyrlige: Dette gjelder hennes eget avkom – som hun først av alle er gitt oppdraget å verne, beskytte?

« … rett til å bli født ønsket»? Hva ville barnet selv foretrekke – å bli tildelt et liv som uønsket – eller bli abortert? Hvis en gjorde en undersøkelse på alle dem som er født uønsket og spurte hva de ville velge – sitt fødte liv, eller å bli abortert?

Kristne ledere i kø for å feire abortavgjørelse

Og hva med deg selv – har du takket din mor for at hun ikke benyttet seg av «sin rett til å bestemme over egen kropp» – og aborterte deg?

I det første punktet i den allmenne Menneskerettighetserklæringen heter det: «Alle har rett til liv…». Skulle ikke fosteret eie denne innlysende menneskerettigheten – retten til liv – når det først er etablert?

Skal abortforkjemperne trosse denne og tilrive seg en inhuman lov som direkte motsier det første punktet i Menneskerettighetserklæringen?

Det er pinlig og kompromitterende at abortforkjemperne har et slagord og en grunnholdning så usant som dette med «egen kropp», og abort som en menneskerett og et gode.

På Verdenskvinnedagen burde et ekte feministisk slagord stå på plakatene:

«Kvinners rett til å bære fram sitt barn med støtte fra hele samfunnet.»