Abortforslag langt over streken

Gjennom de siste dagene har vi vært vitne til at tre ungdomspartier ønsker å tøye grensen for selvbestemt abort ytterligere. AUF og FpU vil øke til 18. uke i svangerskapet. Unge Venstre med Sondre Hansmark i spissen går enda lengre og ønsker å doble dagens selvbestemte grense for kvinner helt til uke 24. Da veier fosteret rundt 650 gram og er 30 cm langt. Drøyt? Ja, utvilsomt.

Hansmark begrunner avgjørelsen sin med at kvinners rettigheter må veie tyngst, og at vilkåret som indikerer at fosteret er et menneske med moralsk status oppfylles først når fosteret kan føle smerte og ubehag og den grensen mener han går ved uke 24. Mye tyder på at den unge politikeren har lagt fra seg sine etiske refleksjoner på hylla.

Han har heller ikke lest seg godt nok opp på medisinsk fakta. Overlege Hans Jørgen Stensvold ved Rikshospitalets nyfødtavdeling avviser nemlig påstanden om at foster ikke kan føle før uke 24, og mener han har hele det medisinske fagmiljøet med seg i at dette faktisk er feil.

Det er svært problematisk å skulle tøye grensene rundt abort slik Hansmark nå gjør. Forslaget om ny abortgrense tråkker over grensen for dagens senabort (på 22 uker), og krysser grensen for når vi kan redde liv utenfor livmoren. Helsepersonell kan i praksis ende opp med å sette inn alle ressurser på å redde et barn i uke 23 på det ene rommet, og abortere et annet jevngammelt barn på et annet rom. Dette viser hvor tragisk og lite gjennomtenkt forslaget er.

En tysk undersøkelse fra 2013 viste at fostre på 23 uker overlevde i 80 prosent av tilfellene og hadde også forbausende få skader. Professor i barnesykdommer, Ola Didrik Saugstad, ser ikke bort ifra at grensen for når man kan redde et foster vil bli lavere etterhvert som medisinen utvikler seg.

Det er et paradoks at man 40 år etter abortloven trådte i kraft nå foreslår et senere tidspunkt for abort, når man på samme tid har fått mer og detaljert kunnskap om hvor komplekst og utviklet fosteret er fra et tidlig stadium. Den rimelige logikken burde vært at abortgrensen heller burde innskrenkes.

Som mamma til to gutter har jeg opplevd å få kjenne spark, hikking, bevegelser og rotasjoner allerede fra uke 18. Da ble klærne også for små, så jeg strenet inn på Mamma-avdelingen på H&M for å kapre noen bukser som var større i livet.

Rundt denne tiden var jeg også på ordinær ultralydundersøkelse der jeg kunne glede meg over å få vite kjønn, se den krumme og perfekte miniatyr-ryggraden, oppdage de fire hjertekamrene og høre det lille hjertet som slo intense slag i minuttet.

På skjermen som hang over meg så jeg den gang konturene av en skapning som levde. Det var så tydelig et menneske. Med disse erfaringene i kroppen stiller meg uforståelig til Hansmark sin avgjørelse om at det bør være juridisk og moralsk adgang å ta bort et barn på dette stadiet.

Åpner man opp for selvbestemt abort fram til 24. uke, vil flere kvinner oppdage avvik eller uønskede egenskaper ved fosteret. Frykten for at kvinner vil sortere ut barn med diagnoser som er godt forenlig med et leveverdig liv er høyst reell. Vi har akkurat hatt en bred debatt om fosterdiagnostikk i forbindelse med revidering av den nye loven om bioteknologi.

Der har man vektet viktigheten av et mangfoldig samfunn på den ene siden og ny teknologi på den andre. Grenseoppgangen mellom disse to hensynene er oppsummert av kompetente fagfolk utnevnt av regjeringen, fordi man er enige om at regulering av dette området er for viktig til å overlates til den enkelte.

Det er positivt at så mange engasjerer seg i denne saken, og mener at Hansmark nå tråkker over en grense som ikke bør krysses. Også flere aviser, inklusive Dagen, har de siste dagene tatt til orde for at forslaget bør skrinlegges. Retten til liv er den viktigste menneskeretten av dem alle.

Den retten mener vi i Menneskeverd at alle bør inneha - også de minste av oss som befinner seg i mors mage og som ikke kan tale sin egen sak.