Abortkamp mellom idealisme og pragmatisme
I stadig større grad ser vi en generasjon med politikere som har vokst opp etter at abortloven trådte i kraft. Den har vært et premiss i den politiske debatten så lenge de har levd, skriver Tarjei Gilje.
Det har vakt berettiget oppsikt at KrF-politikere snakker om å innvilge den gravide kvinnen siste ord når det gjelder avgjørelse om abort.
Det finnes knapt noen sak som har definert Kristelig Folkeparti mer enn motstanden mot selvbestemt abort. Her kommer sentrale perspektiver i det kristne menneskesynet til anvendelse.
Annonse
Det er nærmest umulig å oppgi denne kampen uten samtidig å bryte grunnleggende med det som også etter bekjennelsesparagrafens tid er partiets fundament.
Samtidig ser vi i stadig større grad en generasjon politikere som har vokst opp etter at abortloven trådte i kraft. Den har vært et premiss i den politiske debatten så lenge de har levd.
Abortloven står tilsynelatende sterkere enn Grunnloven, og det er lite som tyder på at man med politiske virkemidler kan få gjort noe vesentlig med den i overskuelig fremtid.
I tillegg er det vanskelig å se for seg hvilket praktisk politisk alternativ man vil foreslå. I KrFs program heter det at partiet ikke vil «tilbake til det gamle nemndsystemet, men vil at en ny lov skal legge fosterets rett til liv til grunn, og at avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.»
Det står blant annet ikke hvem som skal ha siste ordet i en slik dialog.
Noe av det vanskeligste med den politiske debatten, er når for eksempel SVs Karin Andersen, som har et dyptfølt engasjement for underprivilegerte av begge kjønn, spør om KrF vil tilbake til strikkepinne-aborter.
Det vil KrF selvsagt ikke. For dem vil det ikke være noen stor seier om nemndene skulle overta bestemmelsen fra kvinnene. Eller om den enkelte lege skulle gjøre det.
Den grunnleggende kampen om provosert abort handler ikke om hvem som skal ta avgjørelsen, men om at fosteret har rett til liv. Det er derfor først og fremst en etisk holdningsendring som må til, før det kan være aktuelt med noe flertall for å endre abortloven.
Annonse
Derfor har det værtnaturlig for KrF å operere langs to spor: man fortsetter med å fremme det prinsipielle hovedstandpunktet om rett til liv, selv om man vet at ikke vil få flertall. Samtidig fremmer man også konkrete forslag til tiltak, for eksempel mer penger til rådgivning.
Det som kan være fristende for praktisk orienterte politikere, er å legge mindre vekt på de kontroversielle KrF-forslagene som ikke ligger an til å kunne få flertall. Her kan vi finne en parallell i kampen mot ekteskapsloven. Det er lite som tyder på at den blir endret med det første, og KrF risikere å skremme bort en del potensielle velgere ved å opprettholde motstanden.
Spørsmålet er likevel hva som definerer KrF, og i hvilken grad det er politisk mulig og forsvarlig for partiet å la idealismen vike for pragmatismen. Tradisjonelt har idealismen hatt gode kår i KrF. Dagrun Eriksens opprydning tyder på at det fortsatt er tilfellet.
DAGEN
