Abrahamsløftet, Kristus og tusenårsriket

Johannes Kleppa diskuterer endetidssyn i Dagen 12.3. Jeg er enig med ham i at menigheten som alle andre skal gjennom Den store trengsel. Men han fastholder tusenårsriket som et fremtidig fredsrike på jorden: «Eg er sterkt overtydd om at lovnadene til Israel står fast og at tusenårsriket er eit framtidig fredsrike der Israel har ein sentral funksjon og der det er ei rik misjonstid.»

Girering er en type overføring, der et beløp blir overført fra A til B. Kleppa bruker ordet når han skriver: «Det eg finn mest problematisk, er når lovnadene til Israel vert overførte på kyrkja, fordi det har med forståinga av Guds lovnader og Guds pakt å gjera.»

En så skolert teolog som Kleppa vet selvsagt at Abrahamsløftet er overført til Kristus, og gjennom ham til de som hører ham til, Menigheten. «Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke flertall, «til hans ætter», men entall, «til din ætt»; det er Kristus. … Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (Gal 3,16.29).

Abraham hadde flere ætter, ikke bare gjennom Sara, men og gjennom Hagar og Ketura. «Din ætt» gjelder altså løftesønnen, Isak, og gjennom Isak, Israel, ville jo den naturlige konklusjonen bli. Isteden skriver Paulus at ætten «er Kristus». Og fordi vi er knyttet så tett til Kristus som en kropp til sitt hode, er vi, messianske jøder og frelste hedninger, nå Abrahams ætt.

Efeserbrevet sier dette slik, at Gud «reiste … Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme …»

«Vårt sted (v. 16) bør også forstås i lys av 2 Kor 1,19–20», skriver Ole Øystese i sin fortolkning av Galaterbrevet, gjeldende « … Guds Sønn, Jesus Kristus, … For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham. Derfor sier vi også ved ham vårt Amen, til Guds ære». «Løftene til Abraham og hans ætt får altså sin egentlige oppfyllelse i Kristus» (s. 214).

Mht. v. 29 peker Øystese på at Paulus igjen knytter an til «at leserne er Abrahams barn og arvinger ifølge løftet fordi de ved troen og dåpen hører Kristus til. … Først med Jesus Kristus kommer det klart i dagen at Abrahams rette arvtakere ikke er treller, men frie Guds barn. De har fått den Ånd som gjør at de kan kalle Gud Far. At Gud har gitt dem denne barnekårets Ånd, er det endelige bevis for at de er Abrahams rette arvinger» (s. 231).

Her er det nærliggende å addere to klareringer til fra Paulus, (a) Rom 2,28–29: «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden». Og (b) «ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt» (Rom 9,7–8).

Dersom «lovnadene til Israel står fast»; hva da med Paulus’ tolkning av Abrahamsløftene? Han sier jo de er oppfylt i Kristus og Menigheten. I Rom 11,7 kontrasterer han Israel etter kjødet og menigheten = de utvalgte. «Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre (Israel) er blitt forherdet.» Og der er de enda. Derfor driver både frelste hedninger (DNI) og messianske jøder (One for Israel) jødemisjon. Å si at det venter «ei rik misjonstid» der fremme, kan oppfattes av disse som: Det er ikke så viktig det dere gjør.

Når det gjelder tusenårsriket som fremtid, nevner Paulus «ikke bare i denne verden, men også i den kommende». Jesu ord om det samme ekskluderer et inneklemt tusenårsrike: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller hustru eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv» (Luk 18,29–30).

Tusen år er ikke evig. Sant nok kunne det være begynnelsen på det. Men han sier også at «de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden …, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte» (Luk 20,33). Altså er «den kommende verden» ikke et jordisk tusenårsrike, der forplantning og barn hører naturlig med.

Paulus og Jesus synes altså hatt god anledning til å forkynne dette. Hva kan være grunnen til at de unnlot det? Jeg er overbevist om at det er fordi det er kirkens nåværende tidsalder som «de tusen år» i Åp 20,2–7 må forstås som. Og at vår nåværende tid skal avløses av Den nye himmel og jord.

Men kirken har slett ikke erstattet Israel. Israels messianske rest er jo historisk de første til å ta riket i eie; evangeliet er for jøde først, og deretter oss hedninger. Det er vi som er podet inn på det gode treet der denne resten er de naturlige grenene (Rom 11,17ff). Vi er «ikke lenger fremmede og utlendinger, men … de helliges medborgere (= resten) og tilhører Guds familie» (Ef 2,19). Så takk til Gud for hans utvelgelse av Israel.

«Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. … For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: … Fredsfyrste» (Jes 9,2.6). Det blir ikke fred i det tenkte fremtidsriket. Etter 1000 år med messiansk fredsfyrstestyre, skal satan egge folkeslagene til ny storkrig. Det blir noe å tenke på for de som lever i år 997 etter Harmageddon, og de som da venter barn. Jeg har skrevet utførlig om dispensasjonalismens inkonsekvenser i Den gode veien gjennom De tusen år.

For øvrig er jeg enig med Kleppa i: «Eg trur at alle, inkludert kyrkja, skal gjennom den store trengsla ved Antikrist og at bortrykkinga og Israels omvending skjer som avslutning av denne.»

Endetidssyn med ny vri