Absurd om Kongshaug frå kunnskapsministeren

«Vi vil sikre en rettferdig og forutsigbar finansiering for både Kongshaug og andre private skoler», er kunnskapsminister Tonje Brennas robotaktige respons til eit heilt skulemiljø som no byrjar å merka effekten av regjeringa si ramponering av friskulesegmentet.

Kristen friskole frykter nedleggelse – dette svarer Tonje Brenna

Det nyleg framlagde statsbudsjettet gir syn for segn. «Departementet foreslår (...) å redusere løyvinga med 6,3 mill kroner», heiter det der, og dette gjeld ikkje berre Kongshaug, men også Oslo By Steinerskole og Kristen VGS Vennesla, som alle får avvikla såkalla «ulovfesta» tilskot.

Så blir det kanskje økonomisk sett, meir likt. Men neppe meir mangfaldig.

Det høyrest jo fint ut dette med «rettferdig og forutsigbart». Men formalitetar og skjematisk likskap er den perfekte maskeringa av noko som minner om eit strupetak. Når dei involverte beløpa er så små, blir nemleg både budsjett-avslag og bortforklaringar endå meir påfallande.

Denne saka har fått KrFs Olaug Bollestad til å koka og rektor ved Kongshaug, Henning Iversen til å trygla for elevane og dei tilsette.

Kongshaug-rektor utelukker ikke å legge ned musikklinjen – skylder på Tonje Brenna

Han og styret har prøvd å gjera alt det rette. Ein hyggeleg invitasjon til ministeren. Godt samarbeid med Ap-ordførar Trine Lindborg som er skulens lokale våpendragar med kort veg til ministerens øyre.

Kanskje dei såg føre seg at det gjorde noko med Brenna å få sjå gløden og høyra lyden av ungdommars musikalske draumar ved den vakre fjorden? At sval vestlandsbris ville klåra tanken hennar, så ho såg at 4,3 millionar for å sikra musikken, arbeidsplassane og miljøet her, det er faktisk ei lita, men smart investering i kontinuitet og mangfald?

For det er oppsiktsvekkjande små summar som skal til for å halda dette flaggskipet flytande. Å skjøna behovet for einetimeundervisning når musikalske talent skal utviklast, krev dessutan lite innsikt i musikalsk opplæring. At det er dramatiske konsekvensar av at Kongshaug ikkje lenger får dette, skjønar også alle som vil.

Ein dråpe i eit statsbudsjett. Men eit hav i eit ungt menneske sitt liv

Kor lite forpliktande festtalar er, gir denne saka eit grelt døme på.

Då ministeren i desember i fjor kom på besøk, vart det fine og oppmuntrande ord som gav håp. Effekten er rar når avslaget er forsøkt forkledd i like positive formuleringar. Det er noko uhyggeleg ved tale som er like venleg ved alle høve.

Er det meininga at friskule-Noreg no skal gleda seg over at det blir «rettferdig og forutsigbart» framover? Ein måte å gjera det heilt, heilt likt på, er som kjent å passa på at ingen har det for godt, at ingen blir heia litt ekstra fram. Men den type barneskule-rettferd er det truleg ingen som har etterspurt.

Den type byråkratisk rettferd er neppe musikk i øyra for kongshaugelevane, men også vi som kanskje er meir tonedøve oppfattar unotane.

Spørsmålet er dessutan kor glade og nøgde dei andre aktørane blir over den nye rettferda? Får andre friskular, eller andre aktørar generelt det noko betre av at Kongshaug eventuelt må leggja ned sitt tilbod?

Dei som kjem på skothald av eit byttedyr, bør i det minste tenkja gjennom om akkurat dette eksemplaret er ein del av bestanden som bør takast ut. Når no kunnskapsministeren berre ser ut til å lukka augo og fyra av, må det vera lov å seia at det er ein absurd manøver.

Styreleiinga ved Kongshaug gir i ope brev til Tonje Brenna og utdanningskomiteen ved Stortinget, sindig uttrykk for fakta i saka. Over 25 års tolmodig fagleg arbeid med å utvikla og drifta eit godt tilbod for musikktalent får ikkje takk, men straff.

Vi ber regjeringa om å snu, gi Kongshaug tilskotet tilbake

Det er ingen som peikar på kritikkverdige forhold knytt til fagleg kvalitet, drift, miljø eller anna. Det må ha streifa ministeren at det heller ikkje finst slike grunnar for å setja i gong eit kjølig postludium for skulen.

Dermed er det ikkje rart at skulens styreleiing stiller spørsmål om kor regjeringa sitt favorittuttrykk «mangfald» her blir av i praksis? Deira kjensle av at dette «minner meir om ideologi enn om økonomi» verkar å ha grunnlag i realitetar.

Når Brenna Dagen overfor forsvarer seg med å peika på at «regjeringen nå vil gjennomgå finansieringssystemet for å se om det treffer godt nok» og målet vidare er «at tilskuddet til private skoler bedre kan fange opp variasjonen i utgifter mellom skoler» anar nok alle involverte at kortversjonen er eit nei til friskulane.

Men ein representant for den utøvande styresmakta, slik kunnskapsministeren er, treng ikkje ty til uforståelege byråkrat-frasar. Dersom ho verkeleg ville «treffe godt» med finansieringa, er det truleg sjeldan det har vore enklare enn i tilfellet Kongshaug musikkgymnas.

Ein dråpe i eit statsbudsjett. Men eit hav i eit ungt menneske sitt liv