Afrika har ressurser – vi trenger samarbeidspartnere

Det afrikanske land minst av alt trenger, er såkalte eksperter fra andre deler av verden som kommer til vårt kontinent med ferdige løsninger på våre problemer. Det vi trenger, er å se de ressursene vi selv har.

Først litt om meg selv. Jeg bor og jobber i Ngaundere i Kamerun. Siden 2021 har jeg vært ansatt av NMS (Det Norske Misjonsselskap). Mitt arbeid er å koordinere det som kalles «Use Your Talents». Som afrikaner ser jeg at det er store ressurser og mange talenter vi har her i vår del av verden. Min jobb er å få folk til å oppdage og bruke disse talentene.

Fattig verdensdel?

I mange år er det skapt et bilde av Afrika som en fattig verdensdel. Hvis det bildet skulle stemme, måtte det innebære at vi ikke har ressurser, at klimaet er dårlig og at afrikanere jevnt over er dårlig utdannet. Men det stemmer ikke.

Han ber Vesten slutte å tre demokrati ned over Afrika

Min påstand er at det knapt er noen annen verdensdel som har så store ressurser som Afrika. Den største ressursen er menneskene. Afrika er den verdensdelen med den yngste befolkningen. 50 prosent av befolkningen er under 19 år. Dette er unge, utdannede mennesker.

Når det gjelder utdannelse, går de aller fleste afrikanske barn på skole. Det er ikke mange som ikke kan lese og skrive. Afrika har også forskere som hevder seg i verdenstoppen på flere fagområder.

Vi har også olje, vi har gull og vi har mange andre verdifulle mineraler. Klimaet er kanskje varmt i deler av Afrika, men de aller fleste vekstene trives under slike forhold. Alt ligger til rette for at Afrika kan være verdens spiskammer.

Fortsatt problemer

Hvorfor er det likevel så mye fattigdom og nød i Afrika? Før jeg svarer på det spørsmålet, må jeg legge til at fattigdommen og nøden er på sterk tilbakegang i Afrika. Jevnt over har det vært en god utvikling av levestandarden de siste 20 årene. Fjernsynsbildene av barn med store og oppblåste mager, stammer fra en annen periode.

Men likevel skal jeg ikke legge skjul på at Afrika som kontinent har betydelige problemer å stri med. Det er fortsatt mange som lever under fattigdomsgrensen, boligforholdene for store grupper er elendige og helsevesenet er ikke godt nok utbygd. Dessuten er det stor arbeidsledighet, spesielt blant ungdom.

Glem koloniforklaringen!

Hva er grunnen til dette? Det har i mange år vært opplest og vedtatt at årsaken til Afrikas problemer er den århundrelange koloniseringen av vårt kontinent. Med rette ble det sagt at kolonimaktene var opptatt av egen vinning og bidro til at verdensdelen havnet i en utviklingsmessig bakevje.

Men det er tid for å komme videre. Det er 50 år siden de siste kolonimaktene trakk seg ut. De aller fleste afrikanere var ikke engang født da det ble slutt på kolonitiden.

I dag vil jeg hevde at en slik forklaringsmodell ikke tar inn over seg den egentlige virkeligheten i Afrika. Jeg vil gå så langt som til å si at «koloniforklaringen» i dag utgjør et problem. I stedet for å fokusere på de store ressursene vi faktisk har, graver man seg ned i en forklaring som ligger mer enn et halvt århundre tilbake. Vi kan ikke se den lyse framtiden for Afrika hvis vi skal grave oss ned i fortidens problemer.

Vårt eget beste

Det er imidlertid ikke bare afrikanernes tankegang som er feil. Når det kommer vennligsinnede mennesker fra Vest-Europa, USA, Russland og Kina, bærer de med seg mye av tankegodset fra kolonitiden. Når de tilbyr hjelp, spør de ofte ikke mottakerne om hva de trenger. Nei da, de tar med seg sine egne forestillinger og lanserer prosjekter som baserer seg på hva de selv mener afrikanerne trenger.

La meg komme med et eksempel: Jeg vet at det ikke er god tone å hevde dette, men det er likevel nødvendig å trekke det fram. Etter min mening er bistand fra den vestlige verden altfor sterkt preget av deres egen tenkning.

Mye av denne tenkningen er basert på «rettigheter». Spesielt er det stor interesse for å støtte demokrati i andre deler av verden. Rettigheter og demokrati er viktige verdier, men det er et spørsmål som må stilles: Når vestlige land kommer med sine milliardprosjekter som skal styrke befolkningens rettigheter og gi dem mer demokrati, har de spurt mottakerne om hva de trenger? Eller er det den gamle tankegangen fra kolonitiden om at «vi vet best hva Afrika trenger» som lever videre i en ny drakt?

Kristne Leah har vært gissel hos islamister i fem år. Det må ta slutt

Jeg er født og bor i et land som regnes som et av de aller fattigste i Afrika. Her lever mange i fattigdom, ja, også i dyp nød.

Når jeg snakker med mine landsmenn, er de først og fremst opptatt av hvordan de skal få sitt «daglige brød». De er bekymret for hvordan de skal klare å sende barna til skole og hvordan de skal takle helseutfordringene. For dem er dette verdier de setter høyere enn demokratiske rettigheter. Det de er opptatt av, er hvordan de skal dekke familiens grunnleggende behov.

Det betyr ikke at de er motstandere av demokrati og menneskerettigheter, men det de er opptatt av, er hvordan de skal unngå sult og fattigdom. Spørsmål om demokrati og menneskerettigheter kommer i annen rekke.

Hør på oss!

Når jeg skal peke på hva som er Afrikas hovedproblem, vil jeg si at det er mangelen på tillit – både fra andre deler av verden, men også tro på egne prosjekter og egen verdi, altså selvtillit.

Jeg har et helt klart inntrykk av at «hjelperne» ikke har tro på at afrikanerne vet sitt eget beste. Dette har ført til prosjekter som har gitt det vi kan kalle et «avhengighetssyndrom». Det virker som om verden fortsatt bærer på kolonitidens tanker om at afrikanerne trenger veiledning og assistanse for at det skal bli utvikling i verdensdelen.

Etter min mening er dette en form for diskriminering som vi må ta avstand fra i dag.

Et eksempel på en slik tankegang, er håndtering av Covid-19-epidemien. Mens resten av verden kom med sine løsninger som de forventet at vi i Afrika skulle bruke, ble de lokale løsningene undergravd og sett ned på. Erfaringene her fra Kamerun tilsier at de lokale løsningene fungerte bedre enn de importerte.

Har ikke verden tatt et avgjørende oppgjør med fortidens tankegods? Kan vi ane en fordekt diskriminering disse prosjektene?

Styres av gamle menn

En årsak til at mange unge afrikanere mangler den nødvendige selvtilliten, kan være det faktum at svært mange afrikanske ledere er gamle menn. De har levd under kolonitiden og klarer ikke å fri seg fra tankegangen om at vi afrikanere fortsatt fortjener hjelp fra de tidligere kolonimaktene.

Hvis vi skal spisse denne tankegangen, kan vi si at det er snakk om «slaven som nekter å ta på seg frihetens ansvar». Mange av de ressursene som finnes i Afrika blir ikke brukt. For Afrika, med verdens yngste befolkning, er det et stort problem at lederne ikke forstår den tiden vi lever i dag.

Grasrotvekkelse

For at hele Afrika skal komme ut av denne bakevja, er det helt grunnleggende at vi begynner på grasrota. Det er den vanlige afrikaner som må forstå at han eller hun har store ressurser – ressurser som kan hjelpe dem og hele verdensdelen ut av fattigdommen. Når folk opplever utfordringer i hverdagen, må de slutte å spørre om hjelp fra eksterne kanaler. Nei, de må først se på de talentene som finnes og utnytte disse.

NMS har arbeidet i Afrika i snart 180 år. I løpet av disse årene har misjonen gjort mange feil. Men de har også sett at afrikanere flest har store ressurser. Ikke minst har det kommet til syne når misjonærene har trukket seg ut. I mange land har kirkene opplevd en enorm vekst når de står på egne bein. Dette er mest tydelig på menighetsnivå. De nasjonale kirkene strever fortsatt med å frigjøre seg fra tanken om å få hjelp fra utlandet.

Et skjebnevalg for Nigeria

Det siste tiåret har NMS vært en viktig støttespiller for en afrikanske «selvstendighetsbevegelse» «Use Your Talents». Den har sitt utspring på Madagaskar, der helt vanlige gassere bestemte seg for å se hva de selv kan gjøre framfor å be andre om hjelp. De så at de selv måtte finne veien ut av fattigdom og sosiale problemer.

Nå har denne tankegangen spredd seg til mange land i hele Afrika, ja, faktisk også til andre verdensdeler. Nylig hadde vi en konferanse her i Kamerun der mennesker fra mange land var samlet for å utveksle erfaringer om å bruke sine talenter. Deltakerne lærte av hverandre og reiste hjem full av selvtillit. Det var som om de var levende reklameplakater for valgspråket til USAs tidligere president Barack Obama: «Yes, we can». Dette slagordet har flere afrikanske kirkesamfunn gjort til sitt eget.

Jeg sier ikke at «Use Your Talents» er den eneste veien ut av fattigdomsfella. Men jeg er helt sikker på at uten at den vanlige mann og kvinne i gata og på landsbygda får tro på sin egen verdi og sine egne ressurser, vil gapet mellom fattige og rike verdensdeler forbli stor.

Begynner nedenfra

Afrika trenger menneskerettigheter og demokrati. Men hvis vi skal ha glede av slike rettigheter, må initiativet komme nedenfra, altså fra afrikanerne selv.

Når jeg ser framover og tenker på Afrikas framtid, har jeg et sterkt ønske om begrepet «Leave no one behind» skal bli virkelighet. Det gjelder både enkeltpersoner og land.

Gjennom partnerskap som fremmer lokale ressursene, kan vi oppnå dette.