Agøy bør trekke seg fra dialogarbeidet med norske jøder

Da man trodde at relasjonen mellom Norges majoritetskirke og landets jødiske menighet ikke kunne bli dårligere, så viste det seg at, joda, det kunne den faktisk bli. De siste ukene har den allerede fastlåste situasjonen gått fra vondt til enda verre.

Siden 2016 har dialogarbeidet mellom Den norske kirke og Det Mosaiske Trossamfund vært i fryseboksen. Den jødiske menigheten har - etter vår mening helt betimelig - reagert sterkt på det de mener er en vedvarende demonisering av staten Israel fra kirkens side. Menighetens forstander Joav Melchior har beskrevet språkbruken fra Den norske kirke som «hatskapende».

Under slike forhold har Det Mosaiske Trossamfund gjort det klart at de ikke anser det som formålstjenlig å opprettholde en dialog med det største kristne trossamfunnet i Norge.

Flere forsøk har vært gjort på å løse opp i den fastlåste situasjonen. I fjor nedsatte kirken et utvalg for å gjennomgå sitt eget forhold til jøder og jødedom i Norge. Så langt har det arbeidet ikke bidratt til å bedre forholdet, men faktisk til å forverre det.

I september arrangerte utvalget en konsultasjonsdag på HL-senteret i Oslo med tittelen «Den norske kirkes selvransakelse i møte med jødedom og jøder». Dit var også representanter for Det Mosaiske Trossamfund invitert.

Som Vårt Land har omtalt i flere artikler, endte det i rabalder. De tilstedeværende jødene opplevde ikke den forhåndsannonserte selvrasakelsen, men i stedet mer kirkelig egenrettferdighet inkludert fornyede anklager mot jøder og den jødiske staten.

Det var særlig et innlegg av Mellomkirkelig Råds generalsekretær Berit Hagen Agøy som vakte harme og bestyrtelse. Agøy er ingen hvem som helst i dialogarbeidet mellom kristne og jøder. I kraft av sin rolle i Mellomkirkelig Råd er det faktisk hun som leder dette arbeidet fra Den norske kirkes side.

Det var ikke bare de tilstedeværende jødene som reagerte sterkt på Agøys tale. Teologiprofessor Gunnar Haaland ved NLA Høgskolen har i et innlegg i Vårt Land beskrevet budskapet slik han oppfattet det fra Agøy:

«Slik jeg hørte henne, beskrev hun diskusjoner om antisemittisme og kirkens antijødiske tradisjon som livsfjerne, akademiske øvelser som avleder oppmerksomheten fra noe mye viktigere: Palestineres lidelser under israelsk okkupasjon.»

Haaland oppfattet det som Agøy tok til orde for at dialogen mellom jøder og kristne i større grad burde ha som utgangspunkt at det eksisterer et klart brudd mellom de to religionene og dette ble tydelig ved at Jesus ble dømt til døden som en religiøs oppvigler.

Teologiprofessoren beskylder Agøys tale for «nærmest å flørte med gudemordanklagen». Den såkalte gudemordanklagen er en gammel teologisk basert antisemittisk konspirasjonsteori som går ut på at jødene som folkeslag er kollektivt skyldige og ansvarlige for Jesu korsfestelse og død.

«Agøys innlegg var kort sagt taktløst og uklokt og demonstrerte en manglende evne til å ta andres perspektiv», oppsummerer professor Gunnar Haaland.

Berit Hagen Agøy mener seg misforstått og feiltolket og har svart Haaland i Vårt Land.

Men teologiprofessoren fastholder sin skarpe kritikk. Til Vårt Land sier han at det nå kun er en mulighet for å få dialogarbeidet med norske jøder i gang igjen: At Berit Hagen Agøy fratas lederansvaret for denne prosessen.

Det kravet er det ikke vanskelig å være enig i.

For det er ikke første gang Berit Hagen Agøy kommer på kant med Det Mosaiske Trossamfund. Siden 2013 har det har gjentatte ganger vært bråk rundt hennes rolle i dialogarbeidet.

Etter vår mening har Berit Hagen Agøy til fulle vist at hun er mer opptatt av å bedrive ensidig kritikk av staten Israel enn å bygge opp forståelse og tillit hos den jødiske minoriteten i Norge. Det virker rett og slett som hun mangler evne til å forstå at norske jøder faktisk berøres nært personlig av det antisemittiske tankegodset og den ekstremismen som kommer til uttrykk i for eksempel Gaza-konflikten. Jøder kjenner igjen hatet fra sitt eget folks historie.

Denne grunnleggende respekten for det jødiske folkets særstilling mangler hos det kirkelige lederskapet generelt - og hos Agøy spesielt.

Som kristne står vi både religiøst, historisk og kulturelt i en stor takknemlighetsgjeld til jødene. Vår sivilisasjons grunnleggende forståelse av hva som er rett og galt hviler på den åpenbaringen som en gang ble gitt til det jødiske folk på Sinai-fjellet. Og da Frelseren kom til jorden ble han født av en jødisk mor, inn i en jødisk familie.

Som Norges suverent største kristne trossamfunn har Den norske kirke en særlig forpliktelse til å pleie relasjonen til de norske jødene. En fjerning av Agøy som ansvarlig for dette arbeidet er et lite, men tydeligvis helt nødvendig offer å gjøre i den sammenhengen.

Berit Hagen Agøy har mange gode kvaliteter. Evnen til å lede dialogen med norske jøder er ikke en av dem.